Hilsener fra fryseren

Årets største prosjekt er uten tvil masteroppgaven, og som med de fleste oppgaver lønner det seg å starte i god tid og sørge for å skrive med jevne mellomrom. Det er nemlig slik man kommer i mål! Jeg er derfor glad for at jeg har blitt velsignet med en god selvdisiplin og evnen til å produsere masse tekst på relativt kort tid. Førstnevnte nærmer seg kanskje mer en tvangshandling da jeg føler at jeg MÅ gjøre noe (i dette tilfellet skrive tekst) for å unngå å føle for mye stress. Samtidig er det vanskelig for meg å slappe helt av når jeg vet at det faktisk finnes noe jeg kan og burde gjøre. Som student er dette kanskje gode egenskaper å ha, men det er likevel slitsomt til tider. Hva angår masteroppgaven, har jeg allerede klart å skrive noen sider selv om jeg utvilsomt kommer til å foreta flere endringer under arbeidets gang. Det føles likevel godt å ha kommet i gang! Jeg mener å ha lest at det viktigste man kan gjøre når man holder på med en masteroppgave faktisk er å produsere tekst. Håper dette stemmer. Hvis jeg klarer å fortsette slik er det slettes ikke umulig at jeg får skrevet teoridelen før sommeren melder sin ankomst. Det er iallfall det som er planen, men slikt avhenger også av andre faktorer som for eksempel at veilederen min godkjenner det jeg skriver. Å produsere tekst er jo en ting, men det kan jo ikke være sludder heller. Den må være skrevet slik at akademia også godtar den, men det ordner seg nok. Den tid, den sorg. 

Ellers har jeg ikke så mye annet å dele med omverdenen akkurat nå. Eller jo, kanskje jeg kan diskutere noe så trivielt som været! Det er jo et populært tema når folk ikke har annet å prate om. Hvor mange ganger har jeg ikke sett personer som såvidt kjenner hverandre ty til værprat i manko på samtaleemner med substans! Forrige helg var det iskaldt her i landet. Gradestokken nærmet seg faktisk hele 30 minusgrader. På det meste var det vel rundt -27c her, noe jeg absolutt vil klassifisere som kaldt. Her hadde nok Mr. Freeze trivdes, ja! Og ja, det var en Batman-referanse. Mon tro hva som hadde satt værgudenes kollektive sinn såpass i kok? Her prater miljøfolk om global oppvarming og den slags, men jeg vet ikke helt, jeg. Vil ikke akkurat påstå at det har blitt så jævlig mye varmere på kloden, iallfall ikke der jeg befinner meg. Men hva vet vel en stakkars blogger om avanserte fenomener som global oppvarming? Jeg er bare takknemlig for at temperaturen har steget (altså at det har blitt varmere) slik at jeg kan bevege meg utendørs igjen. Det nektet jeg plent å gjøre da det var på sitt kaldeste, noe som igjen gjorde at at jeg ikke ble kvitt de kaloriene jeg hadde planlagt å kvitte meg med på spaserturene mine. 

Det var alt for i aften. Forsvinn nå!  

Menneskehetens forfall

”Jeg er nødt til å sjekke Facebooken min!” er en replikk man hører altfor ofte i dag. Det kan virke som om folk har begynt å leve mer på internett enn i det virkelige liv. Jeg påstår ikke at jeg er et unntak når det gjelder dette. Snarere tvert imot. Selv tilhører jeg nok den delen av befolkningen som tilbringer altfor mye tid foran PC-en, inklusive folkefiende nummer en, Facebook. Det har bare blitt sånn, rett og slett. Da pappa og bestefar sto opp om morgenen, så de fram til en kopp varm kaffe og en fersk avis. Blant vår generasjon har Facebook for mange erstattet den funksjonen avisen fylte før i tiden. Sosiale medier som nettopp FB gir oss nytelse, og er en ypperlig, om enn patetisk, måte å slå ihjel tid på. Gleden som oppstår når man har formulert en statusoppdatering som får haugevis med ”likes” er stor. Altfor stor. Det forklarer nok også hvorfor mange oppdaterer statusen sin flere ganger i løpet av dagen, og håper på at akkurat DEN statusen skal bli den som høster mest «likes» til dags dato. Det er heller ikke utenkelig at det er flere der ute i det ganske land som bruker lang tid på å formulere statuser som de oppfatter som så utrolig morsomme og interessante at det hadde vært en forbrytelse i seg selv å ikke dele disse visdomsordene med resten av den virtuelle venneflokken. Og dette er et av de aspektene som skremmer vettet av meg. For hva sier dette om oss mennesker? Hva slags liv er det vi lever når fillesaker og trivialiteter som dette tilfredsstiller oss, ja, får oss til å lengte etter å sitte foran en forbannet nettside. Det er jo så mye andre aktiviteter, både innenfor og utenfor husets vegger, vi kunne ha engasjert oss i. Aktiviteter som trolig også hadde vært bedre stimuli for de små grå.

Bortsett fra den gleden som oppstår når man logger inn, og ser at man har fått varsler om både nye kommentarer og nye «likes», finnes det jo andre saker ved FB som appellerer til folket. Man kommer jo ikke bort fra det faktum at en grunn til at vi klistres til skjermen, er at FB gir oss en utmerket mulighet til å få innblikk i andres liv. Ved hjelp av FB kan man få svar på det meste, spesielt om man er velsignet med venner og bekjente som ennå ikke har stiftet nærmere bekjentskap med sikkerhetsinnstillingene på FB, og dermed har døren åpen for alle og enhver. ”Hvilken jævla klyse dater eksen min nå?” Glem bryet med å forhøre deg med bekjentskapskretsen din. Svaret finnes sannsynligvis på FB. Der finner man ut hvem som er i slekt med hvem, hvem som ennå hører på 80-talls musikk, hvem som knasker lykkepiller, hvem som skal reise til Tyrka for å brune den bleke kroppen sin, hvilke intriger som utspilte seg på det siste slektstreffet og så videre. Det aller meste, altså. FB tilfredsstiller vårt nysgjerrighetsbehov på en utmerket måte. Snart er det ikke behov for å treffes ansikt til ansikt lenger. Man kan følge med på hvor folk befinner seg, hvordan de ser ut, hva slags klær de liker og masse annet bare ved å følge med på FB-siden deres. Hvis man vil lære personen enda bedre å kjenne kan man til og med chatte med vedkommende på FB! Der kan man dessuten uttrykke sine følelser ved hjelp av ulike, småsjarmerende smilefjes. Trenger vi i det hele tatt det virkelige liv lenger? Er det ikke lettere om vi bare melder flytting til Facebook en gang for alle? Faktum er jo uansett at vi tilbringer atskillige timer foran faenskapen hver bidige dag. Også dette bekymrer meg, og får meg til å spekulere rundt menneskehetens fremtid.

Noe jeg personlig ikke utstår på FB, er at folk høster ros og lovprises for den minste ting! Der spares det ikke på lovord, gitt. Folk overøses faen meg med komplimenter for nesten alt de foretar seg, selv sånt som ingen hadde gitt komplimenter for i det virkelige liv. Det gjør meg forbannet. La oss ta noen eksempler. En venn av meg velger å bruke statusen sin til å fortelle sine venner at hun har rengjort leiligheten sin, eller bakt boller. Greit nok, man har vel lov å meddele sånt med folk hvis man absolutt har lyst for det. Men vet dere hva? Folk kommenterer disse statusene med innlegg hvor personen som skrev statusen får en  aldri så liten virtuell klapp på skulderen, selv om han eller hun egentlig ikke har gjort noe spesielt. ”Så flink du er!” Flink? Er jeg flink fordi jeg klarer å vaske mine egne klær, eller fordi jeg velger å uttrydde innpåslitne hybelkaniner med støvsugeren en gang i uka? Er man veldig flink da? Nei, faen heller. Det er helt normalt å gjøre sånne saker. Det hører til hverdagen. Hvorfor skal man få skryt for det? Skal jeg gå på verandaen og utbasunere for hele verden at jeg har klippet neglene mine, og smurt meg ei brødskive til frokost? Og attpåtil forvente stående applaus? Narr meg ikke til å le. Det er latterlig. Kanskje vanker det et kompliment eller to på deg når du gjør noe som virkelig fortjener oppmerksomhet og skryt, som for eksempel å finne en kur mot kreft, utgi en bok eller avlegge en akademisk eksamen. Da skal jeg til og med vurdere å like statusen din.

Å ha virtuelle håndjern på seg er en ting, men det hele eskalerte da den nye generasjonen mobiltelefoner gjorde sitt inntog i våre liv. Nå har vi ingen unnskyldning for ikke å sitte på Facebook til alle døgnets tider. Teknologien har gjort det mulig å være tilgjengelig hele tiden. Man kan være innlogget på ovennevnte tjenester selv når man sover, befinner seg på trikken, skriver eksamen eller gjør et forgjeves forsøk på å bestige Mount Everest. Jeg tror jammen meg ikke det tar lang tid før vi er en del av teknologien. Det er bare et tidsspørsmål før vi integreres i internett, og blir en del av det. Jeg ser det for meg. Snart opphører vi å eksistere i det virkelige liv. Vi drar pusten vår en siste gang før vi sakte men sikkert lukker øynene og forsvinner inn i det store datanettverket som utgjør verdensveven Det er dit vi er på vei. Og vi finner neppe veien tilbake til den grå og triste tilværelsen vi levde i før. Hva har vi der å gjøre? Alt vi vil ha er tilgjengelig så snart vi griper fatt i surfebrettet, og begir oss ut på nettets blå bølger. I horisonten kan man skimte alt hjertet måtte begjære; de menneskene vi vil omgås, tv-seriene vi vil se, spillene vi vil spille, musikken vi vil høre på, nyhetene vi vil lese. Alle er der. Alt er der. Er det noen vits i å returnere til det virkelige liv, med alt det stresset og arbeidet det innebærer? Alt er jo så mye enklere på nettet.

Kaffens fortryllelse

Duften av nytraktet kaffe har alltid fått neseborene mine til å vibrere av glede, men å drikke den svarte væsken som befinner seg i kaffekolben har aldri vært noe jeg har lengtet etter. Likevel har jeg ved flere anledninger tatt meg en kopp kaffe ettersom det har latt meg ta del i fellesskapet til de andre kaffedrikkerne. Dessuten er kaffebehovet et ypperlig påskudd når man vil ta seg et aldri så lite pust i bakken: "Nei, jeg er så trøtt og sliten at jeg rett og slett må gå og ta meg en kopp kaffe!" Vips, så har man plutselig lov til å slappe av på pauserommet i ti minutters tid. Jeg drakk aldri veldig mye kaffe, og de gangene jeg gjorde det, ga det meg sjelden noen større tilfredsstillelse. At det hadde en oppkvikkende effekt på kropp og sjel er dog sikkert og visst. Etter en kopp kaffe kjente jeg hvordan det begynte å rykke i smilebåndet, og hvordan tankene mine ble mer positive og hvordan tilværelsen med ett framstod som  lysere. Når jeg beskriver det slik, høres det unektelig ut som et alle tiders narkotikum. Glem heroin, kokain og marihuana, her er det kaffe for alle pengene! Sånn sett var det altså bra, men jeg fant likevel ingen genuin glede i å drikke kaffe. Dette er dog noe som har endret seg i løpet av dette året.

Kanskje var det nettopp de positive effektene av kaffedrikkingen som til slutt medførte at jeg ble som en hvilken som helst annen kaffejunkie? Siden i høst har jeg nemlig begynt å drikke kaffe på daglig basis. Uten at det oppfyller noen annen funksjon enn at det gir meg nytelse, og samtidig hjelper meg med å våkne når jeg er trøtt. Hovedpoenget er at jeg ikke lenger drikker det for å passe inn i mengden. Jeg er temmelig sikker på at det faktum at jeg drakk så mye kaffe da jeg jobbet ved høyskolen i sommer også har hatt satt sine spor i meg. Kroppen har rett og slett blitt vant til å få sin dose kaffe. Eller er det kanskje et resultat av at jeg har blitt eldre, og dermed har utviklet smaksløker som vet å sette pris på kaffens aroma? Et menneske kan jo spekulere! Selv om jeg heller velger en brus fremfor en kopp kaffe, er det ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt betatt av kaffe. Smaken er ikke lenger motbydelig, men ålreit. Samtidig er det ikke noe man har lyst å lepje i seg flere liter av på en og samme dag. Likevel har jeg blitt vant til å drikke kaffe, og drikker gjerne to store kopper i løpet av dagen; en om morgenen og en litt senere på ettermiddagen. Nå synes jeg til og med at det er morsomt å prøve forskjellige kaffer. Apropos kaffe, så kjenner jeg allerede i skrivende stund hvordan jeg ser fram til å brygge morgendagens kopp. Ah...

Hva var poenget med dette innlegget? Jo, at man aldri skal si aldri, og at man utvilsomt kan utvikle en slags avhengighet til kaffe så lenge man presser det i seg ved nok anledninger. Jeg var overbevist om at kaffe bare skulle forbli en slags vei inn i det sosiale fellesskapet, og at jeg bare kom til å drikke det i jobbsammenhenger (f.eks. på pauserommet på en arbeidsplass). Aldri i mitt eget hjem. "Nei, kaffe, fy faen!" Jeg har omsider blitt en av de jævlene som finner en slags glede i å konsumere denne drikken som er så populær her i Norden. Hvem hadde trodd det? Det eneste minuset med det hele er vel at jeg også kommer til å bli immun mot min egen kaffeånde, og dermed ufrivillig utsette andre for denne. Tilgi meg slik dere tilgir alle de andre kaffedrikkerne der ute!

Livet uten bil

Etter at kjæresten min flyttet sørover for å jobbe, har jeg blitt redusert til busspassasjer igjen. Bilen var nemlig en av flere saker hun tok med seg da hun dro. Ganske forståelig, egentlig. Det var, og er, jo hennes bil! Likevel klarte jeg å utvikle et slags kjærlighetsforhold til den røde kjerra i løpet av de månedene jeg satt bak rattet på den. Jeg ble rett og slett glad i den! Derfor ble overgangen til å være busspassassjer igjen en smule tøff. Før syntes jeg ikke det var så ille å ta buss, men det var også før jeg fikk oppleve den friheten som ligger i å ha tilgang til sitt eget kjøretøy. Da behøver man nemlig ikke planlegge dagen ut fra rutetabeller, og man konfronteres ikke med merkelige mennesker som stirrer rart på deg, verken på bussholdeplassen eller på selve bussen. Ei heller eksponeres man for hjerteskjærende barneskrik, eller overparfymerte pensjonister, som selvfølgelig plasserer rumpa si på setet ved siden av. Når bilen tas fra en, mister man litt av friheten sin. Den blir en saga blott. Åh, som jeg savner å kunne kjøre hvor jeg vil, når jeg vil. Bare det å kunne kjøre gjennom byen og selv avgjøre hvilken musikk man vil lytte til, i stedet for å bli tvunget til å høre på den nitriste radiostasjonen som bussjåføren elsker så høyt. 

I Helsingfors, og metropoler generelt, klarer man seg relativt fint uten bil pga. en velfungerende infrastruktur. Busser, t-bane, trikker....you name it, they've got it. Og disse går som regel med korte intervaller, ofte flere ganger i timen. Slik forholder det seg dog ikke her, hvilket gjør det ekstra kjipt å ikke ha bil. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli så avhengig av den? Selvsagt er jeg glad for at det går an å komme seg til og fra sentrum med buss, men jeg må innrømme at jeg savner det å være min egen sjåfør. Å kjøpe egen bil er likevel uaktuelt på nåværende tidspunkt, så jeg får bare prøve å holde ut. Jeg regner med at jeg får kjøre bil igjen før eller siden. En fattig trøst er jo at det hadde vært en kald fornøyelse å ha bil nå som det begynner å bli vinter. Å stå foran bilen sin en mandagsmorgen kl 8, og skrape is av rutene i tretti minusgrader er noe jeg helst vil unngå. Men kanskje det er en liten pris å betale for friheten kjøretøyet gir deg?