Tommy's thoughts

Menneskehetens forfall

2012-01-20T20:54:00.002+02:00

”Jeg er nødt til å sjekke Facebooken min!” er en replikk man hører altfor ofte i dag. Det kan virke som om folk har begynt å leve mer på internett enn i det virkelige liv. Jeg påstår ikke at jeg er et unntak når det gjelder dette. Snarere tvert imot. Selv tilhører jeg nok den delen av befolkningen som tilbringer altfor mye tid foran PC-en, inklusive folkefiende nummer en, Facebook. Det har bare blitt sånn, rett og slett. Da pappa og bestefar sto opp om morgenen, så de fram til en kopp varm kaffe og en fersk avis. Blant vår generasjon har Facebook for mange erstattet den funksjonen avisen fylte før i tiden. Sosiale medier som nettopp FB gir oss nytelse, og er en ypperlig, om enn patetisk, måte å slå ihjel tid på. Gleden som oppstår når man har formulert en statusoppdatering som får haugevis med ”likes” er stor. Altfor stor. Det forklarer nok også hvorfor mange oppdaterer statusen sin flere ganger i løpet av dagen, og håper på at akkurat DEN statusen skal bli den som høster mest «likes» til dags dato. Det er heller ikke utenkelig at det er flere der ute i det ganske land som bruker lang tid på å formulere statuser som de oppfatter som så utrolig morsomme og interessante at det hadde vært en forbrytelse i seg selv å ikke dele disse visdomsordene med resten av den virtuelle venneflokken. Og dette er et av de aspektene som skremmer vettet av meg. For hva sier dette om oss mennesker? Hva slags liv er det vi lever når fillesaker og trivialiteter som dette tilfredsstiller oss, ja, får oss til å lengte etter å sitte foran en forbannet nettside. Det er jo så mye andre aktiviteter, både innenfor og utenfor husets vegger, vi kunne ha engasjert oss i. Aktiviteter som trolig også hadde vært bedre stimuli for de små grå.

Bortsett fra den gleden som oppstår når man logger inn, og ser at man har fått varsler om både nye kommentarer og nye «likes», finnes det jo andre saker ved FB som appellerer til folket. Man kommer jo ikke bort fra det faktum at en grunn til at vi klistres til skjermen, er at FB gir oss en utmerket mulighet til å få innblikk i andres liv. Ved hjelp av FB kan man få svar på det meste, spesielt om man er velsignet med venner og bekjente som ennå ikke har stiftet nærmere bekjentskap med sikkerhetsinnstillingene på FB, og dermed har døren åpen for alle og enhver. ”Hvilken jævla klyse dater eksen min nå?” Glem bryet med å forhøre deg med bekjentskapskretsen din. Svaret finnes sannsynligvis på FB. Der finner man ut hvem som er i slekt med hvem, hvem som ennå hører på 80-talls musikk, hvem som knasker lykkepiller, hvem som skal reise til Tyrka for å brune den bleke kroppen sin, hvilke intriger som utspilte seg på det siste slektstreffet og så videre. Det aller meste, altså. FB tilfredsstiller vårt nysgjerrighetsbehov på en utmerket måte. Snart er det ikke behov for å treffes ansikt til ansikt lenger. Man kan følge med på hvor folk befinner seg, hvordan de ser ut, hva slags klær de liker og masse annet bare ved å følge med på FB-siden deres. Hvis man vil lære personen enda bedre å kjenne kan man til og med chatte med vedkommende på FB! Der kan man dessuten uttrykke sine følelser ved hjelp av ulike, småsjarmerende smilefjes. Trenger vi i det hele tatt det virkelige liv lenger? Er det ikke lettere om vi bare melder flytting til Facebook en gang for alle? Faktum er jo uansett at vi tilbringer atskillige timer foran faenskapen hver bidige dag. Også dette bekymrer meg, og får meg til å spekulere rundt menneskehetens fremtid.

Noe jeg personlig ikke utstår på FB, er at folk høster ros og lovprises for den minste ting! Der spares det ikke på lovord, gitt. Folk overøses faen meg med komplimenter for nesten alt de foretar seg, selv sånt som ingen hadde gitt komplimenter for i det virkelige liv. Det gjør meg forbannet. La oss ta noen eksempler. En venn av meg velger å bruke statusen sin til å fortelle sine venner at hun har rengjort leiligheten sin, eller bakt boller. Greit nok, man har vel lov å meddele sånt med folk hvis man absolutt har lyst for det. Men vet dere hva? Folk kommenterer disse statusene med innlegg hvor personen som skrev statusen får en aldri så liten virtuell klapp på skulderen, selv om han eller hun egentlig ikke har gjort noe spesielt. ”Så flink du er!” Flink? Er jeg flink fordi jeg klarer å vaske mine egne klær, eller fordi jeg velger å uttrydde innpåslitne hybelkaniner med støvsugeren en gang i uka? Er man veldig flink da? Nei, faen heller. Det er helt normalt å gjøre sånne saker. Det hører til hverdagen. Hvorfor skal man få skryt for det? Skal jeg gå på verandaen og utbasunere for hele verden at jeg har klippet neglene mine, og smurt meg ei brødskive til frokost? Og attpåtil forvente stående applaus? Narr meg ikke til å le. Det er latterlig. Kanskje vanker det et kompliment eller to på deg når du gjør noe som virkelig fortjener oppmerksomhet og skryt, som for eksempel å finne en kur mot kreft, utgi en bok eller avlegge en akademisk eksamen. Da skal jeg til og med vurdere å like statusen din.

Å ha virtuelle håndjern på seg er en ting, men det hele eskalerte da den nye generasjonen mobiltelefoner gjorde sitt inntog i våre liv. Nå har vi ingen unnskyldning for ikke å sitte på Facebook til alle døgnets tider. Teknologien har gjort det mulig å være tilgjengelig hele tiden. Man kan være innlogget på ovennevnte tjenester selv når man sover, befinner seg på trikken, skriver eksamen eller gjør et forgjeves forsøk på å bestige Mount Everest. Jeg tror jammen meg ikke det tar lang tid før vi er en del av teknologien. Det er bare et tidsspørsmål før vi integreres i internett, og blir en del av det. Jeg ser det for meg. Snart opphører vi å eksistere i det virkelige liv. Vi drar pusten vår en siste gang før vi sakte men sikkert lukker øynene og forsvinner inn i det store datanettverket som utgjør verdensveven Det er dit vi er på vei. Og vi finner neppe veien tilbake til den grå og triste tilværelsen vi levde i før. Hva har vi der å gjøre? Alt vi vil ha er tilgjengelig så snart vi griper fatt i surfebrettet, og begir oss ut på nettets blå bølger. I horisonten kan man skimte alt hjertet måtte begjære; de menneskene vi vil omgås, tv-seriene vi vil se, spillene vi vil spille, musikken vi vil høre på, nyhetene vi vil lese. Alle er der. Alt er der. Er det noen vits i å returnere til det virkelige liv, med alt det stresset og arbeidet det innebærer? Alt er jo så mye enklere på nettet.

Kaffens fortryllelse

2011-11-30T22:25:00.000+02:00

Duften av nytraktet kaffe har alltid fått neseborene mine til å vibrere av glede, men å drikke den svarte væsken som befinner seg i kaffekolben har aldri vært noe jeg har lengtet etter. Likevel har jeg ved flere anledninger tatt meg en kopp kaffe ettersom det har latt meg ta del i fellesskapet til de andre kaffedrikkerne. Dessuten er kaffebehovet et ypperlig påskudd når man vil ta seg et aldri så lite pust i bakken: "Nei, jeg er så trøtt og sliten at jeg rett og slett må gå og ta meg en kopp kaffe!" Vips, så har man plutselig lov til å slappe av på pauserommet i ti minutters tid. Jeg drakk aldri veldig mye kaffe, og de gangene jeg gjorde det, ga det meg sjelden noen større tilfredsstillelse. At det hadde en oppkvikkende effekt på kropp og sjel er dog sikkert og visst. Etter en kopp kaffe kjente jeg hvordan det begynte å rykke i smilebåndet, og hvordan tankene mine ble mer positive og hvordan tilværelsen med ett framstod som lysere. Når jeg beskriver det slik, høres det unektelig ut som et alle tiders narkotikum. Glem heroin, kokain og marihuana, her er det kaffe for alle pengene! Sånn sett var det altså bra, men jeg fant likevel ingen genuin glede i å drikke kaffe. Dette er dog noe som har endret seg i løpet av dette året.

Kanskje var det nettopp de positive effektene av kaffedrikkingen som til slutt medførte at jeg ble som en hvilken som helst annen kaffejunkie? Siden i høst har jeg nemlig begynt å drikke kaffe på daglig basis. Uten at det oppfyller noen annen funksjon enn at det gir meg nytelse, og samtidig hjelper meg med å våkne når jeg er trøtt. Hovedpoenget er at jeg ikke lenger drikker det for å passe inn i mengden. Jeg er temmelig sikker på at det faktum at jeg drakk så mye kaffe da jeg jobbet ved høyskolen i sommer også har hatt satt sine spor i meg. Kroppen har rett og slett blitt vant til å få sin dose kaffe. Eller er det kanskje et resultat av at jeg har blitt eldre, og dermed har utviklet smaksløker som vet å sette pris på kaffens aroma? Et menneske kan jo spekulere! Selv om jeg heller velger en brus fremfor en kopp kaffe, er det ikke til å stikke under en stol at jeg har blitt betatt av kaffe. Smaken er ikke lenger motbydelig, men ålreit. Samtidig er det ikke noe man har lyst å lepje i seg flere liter av på en og samme dag. Likevel har jeg blitt vant til å drikke kaffe, og drikker gjerne to store kopper i løpet av dagen; en om morgenen og en litt senere på ettermiddagen. Nå synes jeg til og med at det er morsomt å prøve forskjellige kaffer. Apropos kaffe, så kjenner jeg allerede i skrivende stund hvordan jeg ser fram til å brygge morgendagens kopp. Ah...

Hva var poenget med dette innlegget? Jo, at man aldri skal si aldri, og at man utvilsomt kan utvikle en slags avhengighet til kaffe så lenge man presser det i seg ved nok anledninger. Jeg var overbevist om at kaffe bare skulle forbli en slags vei inn i det sosiale fellesskapet, og at jeg bare kom til å drikke det i jobbsammenhenger (f.eks. på pauserommet på en arbeidsplass). Aldri i mitt eget hjem. "Nei, kaffe, fy faen!" Jeg har omsider blitt en av de jævlene som finner en slags glede i å konsumere denne drikken som er så populær her i Norden. Hvem hadde trodd det? Det eneste minuset med det hele er vel at jeg også kommer til å bli immun mot min egen kaffeånde, og dermed ufrivillig utsette andre for denne. Tilgi meg slik dere tilgir alle de andre kaffedrikkerne der ute!

Livet uten bil

2011-11-27T14:16:00.000+02:00

Etter at kjæresten min flyttet sørover for å jobbe, har jeg blitt redusert til busspassasjer igjen. Bilen var nemlig en av flere saker hun tok med seg da hun dro. Ganske forståelig, egentlig. Det var, og er, jo hennes bil! Likevel klarte jeg å utvikle et slags kjærlighetsforhold til den røde kjerra i løpet av de månedene jeg satt bak rattet på den. Jeg ble rett og slett glad i den! Derfor ble overgangen til å være busspassassjer igjen en smule tøff. Før syntes jeg ikke det var så ille å ta buss, men det var også før jeg fikk oppleve den friheten som ligger i å ha tilgang til sitt eget kjøretøy. Da behøver man nemlig ikke planlegge dagen ut fra rutetabeller, og man konfronteres ikke med merkelige mennesker som stirrer rart på deg, verken på bussholdeplassen eller på selve bussen. Ei heller eksponeres man for hjerteskjærende barneskrik, eller overparfymerte pensjonister, som selvfølgelig plasserer rumpa si på setet ved siden av. Når bilen tas fra en, mister man litt av friheten sin. Den blir en saga blott. Åh, som jeg savner å kunne kjøre hvor jeg vil, når jeg vil. Bare det å kunne kjøre gjennom byen og selv avgjøre hvilken musikk man vil lytte til, i stedet for å bli tvunget til å høre på den nitriste radiostasjonen som bussjåføren elsker så høyt.

I Helsingfors, og metropoler generelt, klarer man seg relativt fint uten bil pga. en velfungerende infrastruktur. Busser, t-bane, trikker....you name it, they've got it. Og disse går som regel med korte intervaller, ofte flere ganger i timen. Slik forholder det seg dog ikke her, hvilket gjør det ekstra kjipt å ikke ha bil. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli så avhengig av den? Selvsagt er jeg glad for at det går an å komme seg til og fra sentrum med buss, men jeg må innrømme at jeg savner det å være min egen sjåfør. Å kjøpe egen bil er likevel uaktuelt på nåværende tidspunkt, så jeg får bare prøve å holde ut. Jeg regner med at jeg får kjøre bil igjen før eller siden. En fattig trøst er jo at det hadde vært en kald fornøyelse å ha bil nå som det begynner å bli vinter. Å stå foran bilen sin en mandagsmorgen kl 8, og skrape is av rutene i tretti minusgrader er noe jeg helst vil unngå. Men kanskje det er en liten pris å betale for friheten kjøretøyet gir deg?

Grønnsakens bekjennelser

2011-11-20T12:26:00.004+02:00

På fredag lot jeg meg overtale til å dra på byen på tross av at jeg egentlig ville være hjemme. Jeg har blitt så vant til å tilbringe helgen hjemme, og spesielt foran PC-en. Jo, jeg skal innrømme at det høres jævla tragisk ut at en mann i sin beste alder foretrekker å sitte på FB eller spille framfor å omgås andre mennesker. Likevel har det jo sine fordeler. Det er et faktum man ikke kommer utenom. Man sparer flerfoldige euro ved å ikke vanke i byens barer og lepje i seg kostbare dråper med øl og sprit. Og det beste? Man slipper å frykte at man våkner opp som grønnsak dagen derpå. Selvsagt var det akkurat dette som skjedde med meg, og da jeg våknet med en for jævlig hodepine og kvalme tidlig på lørdag, skulle jeg ønske at jeg hadde klart å stotre fram et «nei» da jeg ble bedt om å komme ut dagen før. Ikke bare hadde det vært bedre for økonomien min, det hadde også vært bedre for humøret og velværet mitt. I stedet ble jeg nødt til å tilbringe dagen som grønnsak. Ja, som man sår, høster man! Øynene var, ikke overraskende, blodskutte, magen rumlet men samtidig bød tanken på føde meg imot. Å røre på seg var slitsomt, ja, til og med det å lese tekst var en utfordring i seg selv. Derfor pendlet jeg mellom PC-en og sengen de første timene av dagen. Heldigvis ble formen litt bedre etter at jeg fikk tømt meg oralt. Ja, flere desiliter med væske kom flyvende ut av kjeften mens jeg satt på kne foran porselenguden. Øynene fyltes også med væske, og mens tårene rant ned kinnene mine denne lørdagsmorgenen, forbannet jeg min egen snillisme og alt som heter alkohol.

I dag er det dog søndag, og etter en god natts søvn har kroppen blitt såpass restituert at jeg våger å kalle meg menneske igjen. Etter helgens eskapader har jeg bestemt meg for å ikke drikke på lenge. Jeg er fristet til å si at jeg ikke kommer til å røre en dråpe før neste år, men samtidig innser jeg at diverse mennesker muligens kommer til å bli skuffet om jeg ikke går det nye året i møte med alkohol i blodet. Vi får se. Egentlig er det litt trist at vi føler at vi må drikke for å ha det morsomt, men det har nå en gang blitt sånn her oppe i det kalde nord. Hjerneceller og nervesynapser skal tortureres og skambankes for at vi skal kunne slippe oss løs, og våge å omgås våre medmennesker uten angst og redsel. Nå satt jeg det litt på spissen, men det finnes jo som regel en grunn til at vi tyr til alkohol (eller andre rusmidler for den saks skyld), og for mange er det nettopp sånn at det er lettere å ha samkvem med andre når alkoholen har fjernet de verste hemningene.

Livstegn

2011-11-04T00:49:00.001+02:00

Nå begynner det å bli fryktelig lenge siden jeg har skrevet noe her, og jeg følte derfor at det var på sin plass med en liten oppdatering i kveld. For det første kan dere slappe helt av; jeg er enda i live! Jeg har bare ikke følt for å skrive noe på lenge, og har dessuten hatt en del å gjøre. Og de dagene jeg ikke har hatt noe som absolutt må gjøres, har jeg prioritert spilling, sosialt samvær eller dype, eksistensielle funderinger fremfor å formulere noen vakre ord her. Jeg er dog usikker på om sistnevnte har gjort meg så mye godt, men jeg er da heller ikke blant dem som er velsignet med et enkelt sinn. Disse funderingene har heller ikke bestandig vært frivillige. Nei, her i gården er det slettes ikke uvanlig at man ligger og vrir seg i senga i de sene natterstimer. Dette er vanligvis resultatet av særdeles mye kognitiv aktivitet på et særdeles ugunstig tidspunkt. Å stoppe denne elven av tanker som flommer forbi er dog vanskeligere sagt enn gjort, hvilket igjen medfører at jeg ikke får den skjønnhetssøvnen jeg så sårt behøver. Heldigvis er vi så heldige at vi lever i en verden hvor man ikke behøver å gå lenger enn til kjøkkenet/kjøleskapet for å få tak i en varm kaffe eller en kald cola. Og det er jeg takknemlig for.

Ellers har jeg ikke stort å si i kveld, eller i natt, klokken er tross alt 00:36 i skrivende øyeblikk. Livet mitt er faktisk ikke like begivenhetsløst som det iblant kan framstå som her på bloggen, men jeg orker ikke skrive mer om livet og dets hendelser nå. Jeg kan dog si at jeg valgte å fortsette å studere, hvilket betyr at jeg nå er masterstudent! Det er ikke alltid jeg er like sikker på om jeg har valgt rett da studiemotivasjonen kommer og går, men jeg kjemper på. Akkurat nå føler jeg bare for å få det hele overstått. Rett og slett. Gleder meg ellers til juleferien. Da bærer det hjem til Norge igjen. Den fortapte sønn vender tilbake!

Det var alt for denne gang. Kanskje vi "ses" før årsskiftet, men jeg lover ingenting.

Ved en korsvei

2011-08-28T18:35:00.004+03:00

På fredag hadde jeg min siste arbeidsdag ved Arcada, noe jeg må innrømme var vemodig ettersom jeg trivdes godt der. Gjengen jeg jobbet sammen med var koselig, og selve arbeidet føltes også relevant, selv om det til tider var litt rutinepreget. På den annen side var det kanskje like greit ettersom det tross alt var første gang jeg stiftet bekjentskap med den type arbeid. Dessuten ble jeg også ansatt hovedsakelig for å hjelpe til med årets opptak, hvilket også er grunnen til at jeg primært sysselsatte meg med oppgaver relatert til det. Jeg gjorde også en hel del andre oppgaver, men mesteparten av arbeidstiden gikk til å hjelpe med opptaket. Det kommer til å føles merkelig å ikke måtte våkne kl. syv i morgen for å ta t-banen og trikken til jobb, men livet må fortsette. Jeg tør å påstå at jobben min ved Arcada har vært den beste jeg har hatt hittil i mitt korte liv, og tolker det som positivt at jeg kommer til å savne det å sitte i mitt lille avlukke kommende mandag. Hvem vet – kanskje jeg kommer til å befinne meg ved Arcada høyskole en dag i fremtiden? Flere fra personalet uttrykte også et ønske om å se meg der om ikke så altfor lenge. Morsomt!

En av introduksjonsdagene for de nye studentene.

Etter å ha sagt "ha det" og drukket noen kopper avskjedskaffe med kollegaene mine, bar det omsider hjem, hvor Joel stod og ventet på meg. Han har ikke så mye til overs for Helsinki, så han var naturligvis gira på å sette seg bak rattet og kjøre nordover sporenstreks. Nå skal det også sies at han ikke hadde tidenes mest stimulerende sommerjobb heller, så sånn sett forstår jeg han. Jeg gikk med på det, forutsatt at vi fikk gjort noenlunde rent i den lille leiligheten vi hadde leid for sommeren. Som sagt, så gjort. Å kjøre til Vasa tar omtrent fem timer, så da var det kjekt at vi kunne bytte på å kjøre. Det føles ikke lengre så dumt å ha investert flere hundre euro i lappen. Dessuten er det jo morsomt å kjøre bil! Vi klarte til og med å komme oss til Vasa med livet i behold, og det er jo ikke dumt bare det!

Her holdt jeg til i flere uker (vi flyttet dog til nye lokaler senere).

Nå sitter jeg altså i Vasa igjen, og som jeg skrev på FB for en stund siden befinner jeg må nå ved en av livets korsveier. Jeg burde få eksamensvitnemålet mitt neste måned, hvilket betyr at jeg endelig får min sårt etterlengtede bachelorgrad i pedagogikk. Jeg begynner smått om senn å skimte toppen av Maslows behovspyramide! Dette betyr dessverre også at jeg må nå en beslutning angående fremtiden. Skal jeg fortsette å studere og ta en mastergrad? Bare for å få det overstått, liksom. Eller burde jeg heller prøve å få meg en jobb, for så å vende tilbake til studiene senere? Begge alternativene har sine fordeler og ulemper, men i skrivende stund lener jeg mot å studere videre. Jeg er allerede student, og sånn sett er det lettere å bare peise på, selv om jeg skal erkjenne at tanken på å skrive en hovedoppgave til ikke frister i det hele tatt. Om jeg derimot går ut i arbeidslivet nå, kan det bli en utfordring i seg selv å finne motivasjon til å studere etterpå. Samtidig finnes det jo alltid en sjanse for at de som har mastergrader tar jobben fra søkere som "bare" har en bachelorgrad. På den annen side er det aldri dumt med arbeidserfaring, og jeg elsker å få betalt for det jeg gjør, og ha fri kvelder og helger. Ai, ai. Det er ikke lett, dette her. I tillegg har jeg en samboer jeg må tenke på! En samboer som også er usikker på hvordan høsten/vinteren kommer til å bli for hennes vedkommende. Ingenting er 100 % avgjort ennå, så vi går en spennende og nervepirrende høst i møte.

An English update from Helsinki

2011-08-12T19:27:00.001+03:00

It is probably a bit confusing when some of my posts are in Norwegian while others are in English, but I hope it is something you can live with. I am addressing you, non-existent readers! One of the reasons for this language mix is that I want to reach a larger number of people, but some of the gibberish you find here is occasionally easier to convey in only one of the previously mentioned languages. Finally, another big reason why most of my posts are in Norwegian is that I actually need the practice as I am no longer in contact with my lovely mother tongue the same way I was when I lived in troll-ridden fjords and forests. Yup, trolls exist and they are exclusive to Norway. God, how I miss those creatures. The conversations we had under the nordic lights, the LAN games we arranged...

Anyskank, I did not log on to Blogger to write about the mysteries of trolls. That will just have to wait until later. Today I am just here to give you another update on my exciting life here in Helsinki. I have been working at a polytech (or University of Applied Sciences as they like to call them) for over two months now and sadly my stay there is coming to an end soon. Unless someone high up suddenly realizes what an asset I am to the place! It could happen. I work as an intern in the administration, more specially at the student affairs office, which means I get to have a major influence on how the educational system in Finland will look like in the future. When I do not occupy myself with such fascinating tasks, one can usually find me playing with the database(s), deleting student records and changing certain students' grades. Nothing makes a student more shocked than not being able to log onto his/her student account or seeing his/her grade being changed from an A to a D. Come on, everyone needs to feel like a D-student every now and then. In case you did not realize it, I was just kidding. People much higher in the hierarchy have made sure I do not get such priviliges. Probably for the better. Actually, my work mainly consists of registering students, checking that they have given us the right information when applying (is Eric's grade point average from high school really 8 or is he just showing off?) and posting welcome letters to new students. This is what I have spent most time doing lately, but luckily I get to do other tasks now and then too. I have helped out supervising a couple of entrance exams, received students in the admissions office, answered e-mails and calls from students asking about all kinds of things. Student service all the way! Sometimes there are other tasks to do in the office too, but the majority of the time has been spent registering and helping new students. Not such a big surprise as I was mainly hired to help out with the application and registration procedures of new students as that takes a lot of time. In addition to this, I have also kept busy with a couple of other assignments (small research) I got from my boss. There has also been talk of me helping out with planning the introduction days for new students, so let us see what happens during the next couple of weeks.

All good things must come to an end and I am soon leaving the polytech as my contract is ending. I am sad about it as I have actually enjoyed spending my summer there. I guess there is just something very attractive about a steady income! It is true, though...getting paid for what you do feels good, especially when it is real money and not monopoly money. (Does ANYONE pay in monopoly money and is ANYONE stupid enough to accept that?) Being a student in Finland, I get paid for studying too, but the amount left after paying rent and bills is so low you never feel rich. That is precisely why a real salary feels so good, despite the fact that an intern's salary of course is lower than that of a "normal" employee. Another thing I really love about working is that I am free to do whatever the hell I want when I get off work! A student often has to spend his afternoons/evenings/weekends studying for exams or writing clever papers about whatever the teacher tells him to write about. Oh, the torture! I am not saying student life is horrible, but I definitely feel that working life has its advantages. Finally, I feel like I am contributing more to society when I work, which also gives me a higher self-confidence. Either it is because of that or because of the money. I am not actually sure. Maybe both?

Anyskank...working has been good, especially now that I am actually doing a job that is relevant considering my education. I hope I do not have to go back to working as a cashier in a store again after this, but you never know. The uncertainty of life, eh? I hope the powers that be will deal me good cards and make sure things just get better from here on out. So far it feels like each summer has gotten progressively better, so let us hope it continues like that. But wait, what will Tommy do when the boss comes down, tells him to pack up and leave the building? I am not actually sure! Believe it or not. One option would be going back to university and continue studying for a master's degree right away, but I am not sure if I want to. A part of me would not mind it, but another part of me would like to work longer or possibly even go back to "the old country", work for a while and then return to study later. Having lived abroad for so long, I feel the Norwegian in me is dying a little bit every passing year. I need to be a real Norwegian, which entails eating "Kvikklunsj", reading "Se & Hør", watching "Senkveld" and just be able to see my family, friends and speak that lovely Norwegian language. My girlfriend is also unsure about what this autumn/winter will be like for her, which means we have an interesting time ahead of us. I just hope things go well and that all of this does not turn into a nerve-wrecking nightmare. So far things have worked out well despite certain freak-outs now and then. Maybe they will this time as well?

That is all for now, folks. I am spending the weekend alone, so I will make sure I make the most out of it. At the moment, I am planning to go to the sauna and sweat for some time. Yep, some people find enjoyment in that. Have a great weekend! (Is there actually anyone out there reading this, except for Thomas?)

De siste ukenes begivenheter

2011-07-11T19:45:00.004+03:00

Det har gått noen uker siden jeg skrev det forrige innlegget, noe som gjenspeiler hvor hektisk de siste ukene har vært. Det føles som at jeg har vært på farten hele tiden, noe som ikke er langt unna sannheten heller. Jeg har nå en temmelig god oppfatning av hvordan det må føles å være en maur, og bo i en gigantisk maurtue hvor det er fullt opp hele tiden. Nei, det må være et helvete å være en stakkars maur! Jeg antar at jeg jobber atskikkelig mindre enn en arbeidsnarkoman maur, men jeg synes likevel dagen går veldig fort når man er ferdig på jobb klokken fire om ettermiddagen. Iallfall når det hele tiden står noe på agendaen. Iblant drar man til sentrum for å treffe venner, og når man omsider kommer hjem er det nesten leggetid. Hvor ble det av de siste fire-fem timene? Misforstå meg ikke; jeg liker å omgås venner, men det er deilig med litt pusterom av og til. Jeg synes alenetid er veldig viktig, og sånn sett har gårsdagen og dagen i dag vært perfekt. Jeg fikk endelig bladd i bøkene mine i mer enn fem minutter, og jammen har jeg ikke også hatt tid til å spille, høre på musikk og surfe på internett (dvs. logge inn på FB hvert tiende minutt). Lykke! Dette er langt fra hverdagskost ettersom jeg i flere uker nå har hatt besøk av en kompis, noe som betyr at jeg vanligvis forsømmer enkelte av hobbyene mine for å være sosial. Nå har han dog vært borte noen dager, men i morgen kommer han tilbake, så det gjelder å nyte ensomheten mens man kan. På torsdag skal jeg dessuten til Vasa for å treffe kjæresten min, så da får jeg sikkert ladet batteriene ennå mer.

Jeg har befunnet meg i Finlands metropol i over en måned nå, og jeg må si at jeg trives overraskende godt her. Selv om jeg har bodd her før var det litt uvant til å begynne med, men etter hvert har jeg klart å tilpasse meg den nye livssituasjonen min. Jeg forestilte meg en ganske begivenhetsløs sommer, men så langt har den vært alt annet enn stille og rolig. I tillegg til å ha tilbringt mye tid med venner (spesielt med han som deler leilighet med meg) har jeg også vært så heldig å få besøk av familie. Mamma var her helgen for litt over en uke siden, og ettersom hun ikke er så godt kjent i Helsinki ble det en god del trasking i sentrum. Akkurat hvor mange kilometer vi tilbakela i løpet av den helga vet jeg ikke, men det var en god del! Det er kanskje ikke så rart at skoene mine lukter for jævlig? Jaja, det er i det minste sunt å gå såpass mye. Helgen etterpå (altså for tre dager siden) ankom pappa og samboeren hans Helsinki. Jeg var naturligvis ikke snauere enn at jeg atter en gang stilte opp som guide. Apostlenes hester ble derfor brukt flittig både på fredag og lørdag. Pappa var i det gavmilde hjørnet, så jeg fikk meg et par flunkende nye sandaler på lørdag. Det var noe som sårt trengtes, tro du meg! Jeg tror føttene mine var i ekstase da de kunne flytte inn i et luftigere skotøy. Selv om føttene våre ble utsatt for "tortur" var det selvsagt koselig å ha besøk av både mamma og pappa, og det ble også en god del restaurantbesøk de dagene de var her. Etter all gåinga var det dog velfortjent!

På lørdagskvelden ble det naturligvis nok et restaurantbesøk sammen med pappa og samboeren hans, og selv om jeg var temmelig utslitt og skrøpelig etter å ha tilbringt flere timer sammen med dem tidligere på dagen, var jeg likevel såpass til mann at jeg tok meg tid til å treffe en venn av meg rett etterpå. Så utholdende er jeg! Denne vennen av meg er et særdeles morsomt og positivt individ, og vi har kjent hverandre i flere år. Når vi treffes har vi det som regel veldig morsomt, men denne trivselen og dette velbehaget har også en skyggeside. Denne skyggesiden gjør seg spesielt gjeldende når det er helg og man har fri dagen derpå. Når stemningen er god smaker nemlig ølet også litt bedre, og det glir liksom lettere ned halsen. Lørdagskvelden var intet unntak, og før jeg visste ordet av det befant vi oss på en pub i sentrum med noen duggfriske øl foran oss. Det heftet ikke ølet å utnytte mine svake hjerneceller, og smått om senn hadde ølet blitt byttet ut med shots. Jeg klager ikke ettersom kvelden var underholdende og humøret var på topp, men da jeg omsider kom meg hjem var klokken allerede fire på natten, og Ole Blund drysset ikke sovepulver i øynene på meg før rundt klokken fem. Jeg hadde lovt å møte pappa og samboeren hans dagen etterpå , og jeg fikk derfor ikke mange timer på øyet natt til søndag, hvilket igjen resulterte i at undertegnede var temmelig utmattet i går. Akkurat derfor var det perfekt at jeg har hatt så mye alenetid i går og i dag. Det trengtes virkelig.

Jeg skriver sjelden blogginnlegg, men når jeg gjør det har de en tendens til å bli veldig lange. Og jeg har ennå ikke skrevet noe om hvordan det går på jobb! Jeg skal derfor prøve å gjøre det kort. (Nå ser jeg dog at det ble lengre enn jeg trodde, men det får dere bare akseptere.) En av de fast ansatte har sommerferie, og jeg fungerer på en måte som vikar for henne. Jeg har mitt eget lille avlukke hvor jeg for det meste tilbringer tid foran en PC, noe jeg ikke har noe som helst imot da jeg tross alt er veldig glad i alt som har med teknologi å gjøre. Dessuten gir det meg anledning til å sjekke FB flere ganger i løpet av dagen! Mesteparten av tiden går til å registrere nye studenter i databasen, og sørge for at de får tilsendt de dokumentene (velkomstbrev o.l.) de behøver før studieåret begynner. En annen sentral del av jobben går ut på å svare på henvendelser som kommer via e-post og telefon. Jeg må si at jeg foretrekker førstnevnte da det iblant kan være vanskelig å søke etter personopplysninger i databasen når personene som ringer har veldig eksotiske navn. Heldigvis er det noen som har såpass med barmhjertighet at de stavner navnet sitt, eller til og med gir meg søkernummeret sitt. Da går det unna mye fortere! Iblant treffer jeg også studenter ansikt-til-ansikt, men det hører til sjeldenhetene ettersom vi offisielt har stengt om sommeren. Det betyr dog ikke at de som måtte ønske det ikke kan reserve tid for et møte. Vi er der for studentene! Ellers holder jeg på med ulike kartleggingsoppdrag og hjelper til med ulike oppgaver når det behøves. Arbeidsoppgavene har vært morsomme så langt, selv om det iblant (heldigvis sjelden) kan være litt lite å gjøre. Det blir spennende å se om man får noen nye oppgaver å bryne seg på utover sommeren. Det kommer trolig til å skje da hun jeg vikarierer for snart kommer tilbake. De fleste arbeidsdagene går fort, og jeg har stiftet nærmere bekjentskap med flere av de ansatte, så klage kan jeg ikke gjøre. Dessuten har vi iblant to-tre lange kaffepauser om dagen, noe som selvsagt ikke er å forakte.

Mitt lille avlukke.

Nå er endelig gigantinnlegget mitt ferdig, så nå stikker jeg ut for å jogge. Først nå føler jeg at jeg har fortjent det. Ja, jeg har problemer. Jeg bare måtte skrive innlegget ferdig før jeg kunne ta meg en liten joggetur! Tvangstanker er noe herk.

En liten oppdatering

2011-06-18T21:40:00.001+03:00

De siste to ukene har vært såpass actionfylte at jeg ikke har orket å blogge i det hele tatt. Etter en lang arbeidsdag finnes det ikke heller alltid tilstrekkelig med motivasjon til å blogge. Dessuten treffer jeg iblant venner etter jobb, og når jeg endelig kommer hjem føler jeg heller for å lage mat, se på TV eller føre meningsløse samtaler på Messenger. Forrige helg kom også en av mine nærmeste venner hjem fra Barcelona, og snill som jeg er har jeg tilbydd han kost og losji siden han ankom. Som du sikkert kan dedusere fra dette er det ikke så merkelig at jeg ikke har orket å ta tastaturet fatt og blogget. Grunnet all denne sosiale interaksjonen har jeg også tilbringt mye mindre tid på Facebook enn normalt, men det er vel noe som er mer positivt enn negativt?

På mandag begynner min tredje uke ved Arcada (høyskolen hvor jeg jobber), noe som betyr at jeg har jobbet der en halv måned allerede. Ikke verst! Jeg var dessverre forhindret fra å dra på jobb på mandag grunnet forkjølelse, men ellers har jeg vært på jobb hver bidige dag. Ja, unntatt helga da, men arbeidsgiveren min er ikke så sadistisk at hun beordrer meg til å jobbe i helgene. Hva har jeg så gjort der? Jeg har ennå til gode å revolusjonere det finske utdanningssystemet, men mine kolleger påstår iallfall at jeg har vært til mye hjelp, noe jeg naturligvis er glad for å høre. Det har vært noen hektiske uker i og med at flere opptaksprøver har funnet sted ved høyskolen, og da er det jo kjekt at noen kan hjelpe personalet litt. Ettersom jeg ennå er relativt fersk i jobben, er det selvsagt begrenset hva jeg kan gjøre, men ett og annet har jeg lært meg. Tanken er visst at jeg skal få ta del i flere oppgaver etter hvert. Hittil har jeg for det meste har jeg sittet foran en PC og matet diverse data inn i ulike dokumenter og databaser. Hundrevis av nye studenter kommer til høyskolen i høst, og resultatene av opptaksprøvene de har deltatt på har måttet bli ført inn i databasessystemet til de finske høyskolene. Dette er noe som tar sin tid da resultatene også må dobbeltsjekkes. Det er tross alt viktig at dette gjøres rett da det handler om skjebnen til en god del mennesker. Apropos opptaksprøver, så har jeg også hjulpet til med å overvåke to av disse. Det er ikke veldig krevende, men å sitte rolig i over en time blir fort kjedelig. Å dukke opp uten en bok eller annet spennende lesestoff var kanskje ikke et sjakktrekk fra min side! Jobben min har i grunn vært veldig "sekretæraktig". Jeg har arkivert et antall dokumenter, noe jeg sikkert kommer til å gjøre en stund framover da dette er perioden da studenter takker "ja" eller "nei" til studieplass ved høyskolen, og samtidig meddeler om de kommer til å være nær- eller fraværende kommende studieår. Dette er også noe som burde registreres i databasen. Alt må nemlig være i skjønneste orden når nok et studieår ruller i gang i august.

Hovedsakelig har jeg sysselsatt meg ovennevnte arbeidsoppgaver, selv om jeg også har hjulpet til med andre småsaker. En av de som jobber i administrasjonen skal på sommerferie nå, og jeg skal tydeligvis bli denne personens stedsfortreder, hvilket også er grunnen til at jeg har fått en liten innføring i hvordan databasene fungerer, og hvordan man orienterer seg fram der. Det kommer sikkert til å ta en stund før jeg når ekspertstatus, men jeg har tro på at dette kan gå bra. Dessuten kan jeg jo alltids spørre om hjelp om jeg skulle sitte fast. I tillegg til å leke med databasene, er jeg også ansvarlig for å svare på diverse e-poster. Dette går for det meste ut på å svare på spørsmål som prospektive studenter har angående studier ved høyskolen. En del av spørsmålene man får er dog litt vanskeligere å svare på, men som sagt finnes det som regel alltid noen man kan spørre om hjelp hos. Det er dog en ting jeg ikke ser så veldig mye fram til, og det er å svare på telefonsamtaler. Jeg er ikke så begeistret for å prate med fremmede, og spesielt ikke hvis det må skje på et annet språk enn norsk og engelsk. Jaja, man får vel bite tennene sammen og gjøre sitt beste når den tid kommer. Hvis det blir veldig ukomfortabelt kommer jeg sannsynligvis til å blogge om det i framtiden. Så langt trives jeg med jobben min, noe som sikkert kommer av at så mye av arbeidsdagen tilbringes foran PC-en. Samtidig virker kollegaene mine trivelige, noe som selvsagt også gjør tilværelsen en god del lettere. Det er vanskelig å uttale seg mer om jobben da jeg tross alt bare har vært ansatt i to uker, og ikke ennå er helt sikker på hva som kommer til å forventes av meg i framtiden.

PS. I går hadde vi et møte på en restaurant i byen, noe som betydde at jeg fikk fråtse i all slags lekkerbiskener. Som nyansatt var ikke møtet i seg selv så veldig stimulerende for min del, men det var jo koselig å komme litt bort fra den vanlige "kontorjobben". Maten, derimot, var det ikke noe å utsette på, så man får vel håpe på flere møter! Det eneste minuset var vel at det ikke ble servert øl til maten. ;)

Den reisende nordmannen

2011-06-03T17:22:00.006+03:00

Tro det eller ei, men i skrivende stund befinner jeg meg på et tog til Helsingfors. Ja, VR (Finlands svar på NSB) er ikke snauere enn at de tilbyr gratis, trådløst nett til sine kjære passasjerer. En nerd som meg vet å sette pris på slikt, selv om tjenesten kun tilbys på de litt nyere og finere Pendolino-togene. Jeg kan tenke meg at de ellers så lange -- og ofte hendelsesløse -- togturene med ett har blitt mer spennende og underholdende for de som tidligere har måtte kjempe seg gjennom flere timer uten verken Facebook eller Messenger. Sånt får jo et moderne menneske i vår tid lett abstinenser av. Dessuten kan man iblant være så uheldig å få en fremmed ved siden av seg på toget, og er denne passasjeren av den prateglade sorten, ja, da stilles det krav på at man iallfall er noenlunde sosial. Å kommunisere muntlig er nemlig en mye større utfordring enn å kommunisere ved hjelp av moderne hjelpemidler som tastatur og ymse chatteprogram. Men som sagt behøver man ikke eksponeres for slikt om man befinner seg på et Pendolino-tog, og har med seg en gadget (f.eks. en laptop) som gjør det mulig å koble seg til verdensveven. Jeg håper iallfall eventuelle sidepassasjerer tar hintet i sånne situasjoner, og lar være å initiere en samtale. Og det tror jeg mange asosiale nerder er glade for.

Som noen av dere kanskje vet, skal jeg jobbe i Helsingfors i sommer, og ettersom jeg begynner kommende mandag, er jeg nå på tur dit og til leiligheten hvor jeg skal tilbringe sommeren min. Det er alltid kjekt å komme noen dager i forveien, slik at man kan venne seg til den nye situasjonen og dermed også få roet nervene litt. Jeg håper iallfall nervene roer seg, men jeg er også såpass godt kjent med meg selv (jeg har jo tross alt tilbringt tjuesyv år i denne kroppen) at jeg vet at jeg kommer til å være nervøs i en stund fremover. Det er frustrerende, og jeg skulle ønske jeg kunne være litt mer avslappet, men som flere av vennene mine har sagt er det ganske normalt å være nervøs når man havner i en situasjon som dette. Jeg lurer bare på om jeg er mer eller mindre nervøs enn gjennomsnittet. Fire-fem kalde øl hadde trolig resultert i at sentralnervesystemet mitt hadde roet seg noen hakk, men å dukke opp full første arbeidsdag er neppe noe som gir et godt førsteinntrykk. Dessuten hadde en slik atferd krevd en atskillig fetere lommebok enn min.

Helsingfors er en fin by, og som gammel ”Helsingforsboer” kjenner jeg også byen like godt som min egen bukselomme. Nesten da. Dette er selvsagt noe som gjør byen mindre skremmende, men det var likevel med vemod jeg dro fra Vasa tidligere i dag. Å bo i Vasa er, og har vært, flott, og jeg har etter hvert forelsket meg i byen og flere av dens innbyggere. Ettersom Vasa er en tospråklig by oppfattes den nok også som mindre farlig enn byer hvor ingen prater noe annet enn god, gammeldags finsk. Å ha mulighet til å bruke svensk når man er i byen, kjennes derfor befriende, iallfall for de som ikke helt behersker finsk. Dette bidrar, ikke overraskende, også til at man føler seg mer velkommen og som en del av befolkningen. Samboeren min og jeg har dessuten en fin leilighet litt utenfor sentrum, og jeg kjente at det var tungt å lukke døren bak meg da jeg forlot krypinnet vårt for noen timer siden. Apropos samboer, så er det selvsagt også mindre morsomt å igjen leve i et avstandsforhold. Dette er dog noe vi blir nødt til ettersom hun skal jobbe i Vasa sommer, mens hovedstaden kaller på meg. Heldigvis er det bare midlertidig. Hva som skjer i høst er ennå usikkert, men det kan se ut som at min kjære også flytter til Helsingfors for å jobbe. Uansett hva som skjer kommer jeg til å savne Vasa, men hvem vet -- kanskje jeg vender tilbake en vakker dag? Det må jeg iallfall i slutten av august ettersom jeg har time hos tannlegen, men det blir sikkert noen Vasabesøk i løpet av sommeren også.

Jeg skal prøve å skrive litt om praksisperioden min mens jeg oppholder meg i Helsingfors, noe jeg absolutt burde ha tid til ettersom verken kjæresten min, hundene hennes eller min stasjonære PC kommer til å befinne seg under samme tak som meg.

Ha en fin helg!

The Hangover

2011-05-29T12:54:00.002+03:00

Å springe rett på toalettet klokken seks om morgenen for å tømme magen oralt, er ikke akkurat den beste måten å starte lørdagen på, men man høster jo som kjent som man sår. Da jeg, etter å ha sett "The Hangover – Part II", satt på puben og koste meg med noen duggfriske fredag kveld, visste jeg lite om at jeg kom til å stå på kne med røde, våte øyne foran porselenguden drøye ni timer etterpå. Å se filmen hadde vært nok for meg, og jeg ville gledelig betalt en stor sum penger for å unnslippe å oppleve en "hangover" selv. Dessverre smakte de edle dråper for godt akkurat denne fredagskvelden, noe som resulterte i at jeg konsumerte en eller to liter mer enn jeg burde ha gjort. Eventuelt burde jeg ha drukket mer vann. Enhver festløve med respekt for seg selv vet jo hvor viktig det er å holde kroppen hydrert. Jaja, jeg fikk straff som fortjent, og var med andre ord ganske så redusert i går. Hvis jeg hadde sett meg selv, hadde jeg nok foretrukket å beskrive gårsdagens versjon av meg selv som grønnsak, og ikke menneske.

Neste gang skal jeg prøve å være smartere (for det har jeg ikke sagt før…), men problemet er jo at man ofte gir blanke så snart man har noen øl/shots innabords. Humøret og selvtilliten er på topp, og tanken på å innta vann med jevne mellomrom frister sjelden. Det blir rett og slett for slitsomt. Dessuten er man jo ofte overbevist om at man absolutt ikke kommer til å være fullsjuk dagen derpå, og en som sitter ved baren og lepjer vann oppfattes sjelden som kul. Alkohol er djevelens drikk, og selv om de fleste er klar over at for mye alkohol ikke er bra, så overkonsumerer vi det likevel. Det ligger jo også en "gevinst" i å være beruset. Ens humør og selvtillit opplever som sagt en fin "boost", og man er gjerne mindre stresset når man har litt alkohol i kroppen. Plutselig fosser ordene også ut av munnen, akkurat som om en skjult slus innerst i munnen har blitt åpnet. Dette kan selvsagt tolkes som veldig irriterende av edru, eller mindre fulle personer i dine omgivelser, men det er jo sjelden veldig underholdende å tilbringe tid sammen med fulle folk om man er edru selv. Som med så mye annet, finnes det positive og negative aspekter ved å drikke, men så lenge man klarer å begrense forbruket sitt, så synes ikke jeg det er galt med en fest nå og da. Det er kanskje en velsignelse at vi får "hangovere" når vi drikker for mye, ellers hadde vel forbruket av alkohol i dagens samfunn vært ennå høyere enn det er.

Hva angår filmen, altså "The Hangover – Part II", var i alle fall jeg og kompisen min fornøyd med den. Humoren var litt mer vulgær enn i originalen, og som flere kritikere har sagt, tøyes grensene langt visse steder. Likevel synes jeg filmen er "snillere" enn flere andre komedier som blant annet "Superbad" og "Hall Pass". Plottet er identisk med den første filmen, og selv om det utvilsomt føltes litt repetitivt, følte jeg ikke at det ødela filmopplevelsen nevneverdig. Jeg elsket den første filmen, og forventet vel mer av det samme, og sånn sett ble jeg ikke skuffet, selv om jeg hadde håpet på litt mer. Den første filmen er bedre, men en oppfølger kan sjelden toppe originalen når oppskriften har blitt brukt tidligere. Samme sak kan ikke være revolusjonerende flere ganger. Filmen kommer selvsagt til å skaffes på DVD når det lar seg gjøre, hvilket i seg selv sier at filmen er verdt å se!

En fin dag

2011-05-27T14:14:00.004+03:00

Jeg sitter her og nyter et glass kald cola samtidig som samboeren min danser med støvsugeren i bakgrunnen. Hvem sa at de tradisjonelle kjønnsrollene har dødd? Hver krik og krok skal suges for støv, og personlig er jeg i alle fall overbevist om at kvinner er overlegne menn når det kommer til rengjøring og slike ting. Jo da, jeg støvsuger selv iblant, men det blir sjelden like rent som når dama gjør det. Iblant drister jeg meg også til å ta oppvasken, men uansett hvor mye jeg gnikker og gnir på tallerkener, bestikk og glass, glinser de aldri like mye som etter at fruen har gitt dem en omgang med oppvaskbørsten. Jeg innbiller meg i hvert fall at det forholder seg slik. Ikke ødelegg illusjonen min.

Selv om dagen ennå er ung, så tegner den til å bli ganske så fin. Mye grunnet ovennevnte, men også fordi jeg var så sporty at jeg tok meg en joggetur etter å ha inntatt en heller beskjeden frokost bestående av rugbrød med ost. Ikke verst, bare det! Jeg trener ofte, men det er en stund siden jeg har jogget under åpen himmel. Å løpe på tredemølla på treningssenteret blir liksom ikke det samme. Joggeturen var fin den, selv om det krevde sitt av mine slitne ben og føtter. Hva gjør man ikke for å få kroppen til å utskille endorfiner, det magiske stoffet som bidrar til økt velvære og bedre selvtillit? Nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å holde min sunne livsstil ved like i sommer.

Om noen timer bærer det til byen. Først skal jeg holde kjæresten min med selskap mens hun svir av flerfoldige euro på diverse butikker i byen. Deretter blir det "The Hangover: Part II" med en kompis av meg. Selv om kritikerne ikke er så begeistret for filmen, så tror (og håper) jeg at den kommer til å falle i smak hos meg. Den første filmen var genial, og traileren gir inntrykk av at toeren ikke er noe unntak. Jo da, de følger kanskje den samme oppskrifta, men man trenger vel ikke alltid forandre en vinnende formel? Likevel kan jeg selvsagt ikke uttale meg om hvor bra filmen er eller ikke er før jeg faktisk har sett den, og det blir ikke før sent i kveld. Tradisjonen tro blir det vel en øl eller to på byens irske bar etter kinobesøket også. Et smart trekk fra pubeiernes side å ha puben rett over gata fra kinoen.

God helg!

Ye swashbucklers!

2011-05-23T12:22:00.003+03:00

Yesterday was cinema day. The choice stood between three movies: The new Pirates movie, "Source Code" and "Water for Elephants". A difficult choice to make, especially since we were several people going out. Personally I was a bit put off by the fact that the local cinema only shows the 3D-version of the Pirates movie, but eventually we all decided to go watch Captain Jack Sparrow's latest adventure regardless. I find 3D-movies to be overrated, and this movie was no exception. It was on the verge of being ridiculous. As one of my friends pointed out, the thing that was most 3D about this movie was the subtitles. Not too far from the truth, actually. So why bother making 3D-versions? I'm starting to believe it's just something that's done, so that Hollywood (and the cinemas) can justify charging two euros more per ticket. I've only seen one good 3D-movie so far, and that was "Avatar". The rest have been pretty awful, so it's not exactly a big surprise that I prefer the non-3D movies. If something is marketed as a 3D-movie, I expect more than seeing the text in 3D.

So besides being a poor 3D-experience, how was the new Pirates movie? My expectations were really low after hearing what others thought of it and seeing as the previous Pirates movies got progressively worse with each new sequel. To be honest, this time I was expecting 150 minutes of Johnny Depp drinking and serving mildly funny one-liners in various exotic environments. Of course there has to be the occasional sword-fighting too, as it's a movie about pirates after all. Doesn't sound like much of a plot, does it? However, the movie did surprise me, despite the fact that most of the movie seemed to center around Sparrow and the comical situations he gets himself into. There were some funny moments here and there, and the story was exciting enough for me. Another plus was the well-made environments, which made the movie more exciting and believable. On the other hand, the movie could have been at least twenty minutes shorter. Certain parts of the movie felt too long, which was the case with many of the previous Pirates movies as well. I still prefer the first movie to the rest, but "On Stranger Tides" (the name of the latest installment in the franchise) wasn't by any means a bad movie. I'd probably enjoy it more if they didn't force us to watch the 3D-version of it, though.

In other news, I'm soon moving to Helsinki, but at least I got one week left here in Vaasa. It's going to be sad to leave (I really like this city), but Helsinki could prove fun as well. As long as the job and my colleagues are nice, I reckon everything should be okay. And if not, you can expect to read about it here. I'm skeptic by nature, so naturally I'm slightly nervous about all of this. Let's hope for the best, though.

P.S. Remember to hit the cinema the coming weekend as "The Hangover - Part II" is premiering then. Very excited about that one!

Gjennom nåløyet til slutt

2011-05-18T15:43:00.003+03:00

Hovedoppgaven min var tydeligvis ikke det mesterverket jeg trodde den var da jeg skrev det forrige innlegget. Misforstå meg ikke; veilederen min var fornøyd med det meste, men mente at det var visse "småsaker" som måtte endres. Som den dyktige studenten jeg jo er, fulgte jeg hennes råd, og foretok noen endringer her og der. Deretter sendte jeg inn en ny og forbedret utgave, men kort tid etterpå ble jeg informert om at det fortsatt var en del saker som kunne gjøres bedre. Derfor jobbet jeg som besatt med hovedoppgaven et antall timer i går, og jeg var ganske håpefull da jeg sendte inn nok en versjon samme kveld. Til slutt ble min "lille" hovedoppgave på hele 48 sider. Sprøtt!

Det var derfor utrolig deilig å lese e-posten jeg fikk fra veilederen min i morges; avhandlingen er nå godkjent! (Likevel kommer det nok til å ta noen uker før jeg får en karakter på den). Ifølge henne er den nå mye bedre ettersom jeg blant annet gir et mer rettferdig bilde av behaviorismen. En gledens dag, med andre ord! Det eneste som gjenstår nå er å skrive "mognadsprovet", noe jeg kommer til å gjøre på fredag. I morgen skal jeg til universitet for å printe ut hovedoppgaven og levere den til sekretæren ved fakultetet vårt. Etterpå skal jeg returnere all den tørre litteraturen jeg har slåss med de siste månedene. Det blir utvilsomt en fin dag. Så lenge jeg klarer å produsere et noenlunde velformulert svar på fredagens "mognadsprov", kan dette bli en ganske så bra uke.

Etter alle timene jeg har tilbringt med hovedoppgaven, er det likevel en smule trist at den bare er verdt ti studiepoeng. Samtidig kan det jo hende jeg bygger på den i fremtiden, og dermed lett haler en mastergrad i land. Halve jobben er jo så godt som gjort. ;)

Stimuli i ulike former

2011-05-10T13:07:00.002+03:00

På fredag sendte jeg inn hovedoppgaven min, og jeg krysser nå fingrene for at den skal bli godkjent slik at jeg slipper å dedikere mer av min verdifulle tid til den. Etter å ha tilbringt altfor mange måneder med en og samme tekst blir man nemlig ganske lei den til slutt. Selv om jeg nå har sendt inn hovedoppgaven og anser den for å være ferdig, er det ikke sikkert veilederen min er enig i det. Noen av mine medstudenter har nemlig fått beskjed om å foreta flere endringer på sin hovedoppgave, hvilket betyr at jeg kan bli nødt til å gjøre det samme. La oss dog inderlig håpe at jeg ikke må gjøre det. I skrivende stund framstår nemlig det å hoppe ut av et fly i titusenmeters høyde eller spasere sakte over glødende kull som atskillig mer attraktive aktiviteter enn å finkjemme en vitenskapelig tekst for feil og mangler.

Ellers har det vært moro å følge med på verdensmesterskapet i ishockey, hvor Norge har klart å gjøre det meget bra. Så langt har de vunnet fire av seks kamper, og kan nå se fram til å møte Finland i kvartfinale kommende torsdag. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er noen stor ishockey-fan, men akkurat denne kampen gleder jeg meg til å se. Finland er en av de beste ishockeynasjonene i verden, så det blir nok ingen lett kamp for Norge. Samtidig har Norge overrasket sterkt i år, så man skal aldri si aldri. Jeg håper altså på en norsk seier selv om jeg innser at sannsynligheten for at vikinggutta skal slå de finske løvene er lav.

Selv om mye tid har gått til hovedoppgaven, er det dermed ikke sagt at undertegnede ikke har hatt tid til å gjøre andre saker. I håp om å oppnå en fin sommerkropp fortsetter jeg å trene som besatt. Jeg besitter nå noen meget vakre (og synlige) biceps, noe som gjør at jeg får mange sjalu blikk på treningssenteret. I tillegg begynner rumpa mi å bli ganske så veltrent, så ja, i det hele og det store går det ganske bra med min atletiske karriere. Det er derfor synd at jeg i slutten av måneden må si "adjø" til treningen i og med at jeg flytter til Helsingfors for å jobbe i sommer. Ettersom jeg har kommet så godt i gang, skal jeg dog forsøke å oppspore et brukbart treningssenter i Helsingfors. Jeg vil jo nødig la kroppen forfalle i løpet av sommeren, noe som dessverre vanligvis skjer. Vi får se hva det blir til. I verste fall må jeg oppta treningen i høst.

Som framgår av dette innlegget er jeg en mann som sørger for at både kropp og hjerne får den stimulien de så sårt behøver. Kroppen får sitt behov tilfredsstilt ved hjelp av Bodypump mens de små grå får bryne seg på diverse litteratur. Å skrive en hovedoppgave krever jo sitt! I tillegg leser jeg bøker, noe som er bra for mitt voksende intellekt, men som også gir meg en viss glede. Det er nemlig få ting som er like moro som å fordype seg i en spennende bok. Her om dagen ble jeg ferdig med "Luftslottet som sprengtes", den siste boken i Millennium-trilogien til Larsson, og jeg begynte med det samme å lenge etter en ny bok. Valget falt til slutt på "American Gods" av Neil Gaiman, og selv om jeg hittil kun har lest det første kapittelet, virker boken veldig lovende. Jeg ser med andre ord fram til resten.

Om noen timer blir det Bodypump igjen, etterfulgt av grilling med gode venner. Akkurat i dag smaker livet temmelig godt.

Kinokveld

2011-04-09T00:07:00.002+03:00

Nok en dag har gått, og verden består ennå. Man kan med andre ord ikke klage. I dag har jeg forsøkt å være flittig student igjen, hvilket betyr at jeg har dedikert noen av mine verdifulle timer til å foreta et antall endringer på den vakre hovedoppgaven min. Jeg var innom kontoret til veilederen min i går, og fikk feedback på det jeg har skrevet så langt. Som vanlig fryktet jeg det verste, men noe av det første hun sa da jeg steg inn på kontoret hennes, var at hun ble glad da hun leste hovedoppgaven min. Kanskje er jeg smartere enn jeg iblant tror? Det var iallfall deilig å få såpass god feedback av veilederen min (som tross alt innehar en doktorgrad i emnet!). Det betyr dog ikke at hovedoppgaven er klar til å masseproduseres riktig ennå, men det burde ikke være et større problem å ha den klar til neste måned.

Men tilbake til nåtiden! Det var jo tross alt denne dagen jeg skulle skrive om. Bortsett fra å kose meg med hovedoppgaven, har jeg også vært ute og fått luftet meg. Dette er egentlig noe jeg kan takke kjæresten min for. Hun er nemlig så snill at hun alltid inviterer meg med ut for å gå tur med bikkjene sine. Iblant tror jeg at hun er mer opptatt av å lufte meg enn at hundene får sin daglige mosjon, og får mulighet til å gjøre sitt fornødne. Men jeg trenger det sikkert. Jo da, jeg trener regelmessig, men iblant er jeg litt for stasjonær. Frisk luft har man dessuten aldri vondt av. Bilen hennes måtte også inn til kontroll i dag, så jeg fikk leke sjåfør atter en gang. Øvelse gjør mester, så jeg blir som regel alltid med på utflukter hvor jeg slipper til rattet. I dag var jeg dog litt uforsiktig i trafikken, og havnet i en situasjon som satt en støkk i meg, men forhåpentligvis lærer jeg meg av mine feil. Mer sier jeg ikke om den saken.

Kvelden ble tilbringt på kino, og de som sto for underholdningen var ingen ringere enn Robert De Niro og Bradley Cooper. I dag morges fant jeg nemlig ut at "Limitless" gikk på kino, og bestemte meg fort for at jeg hadde lyst til å se den. Jeg hadde forberedt meg på å dra alene, men jeg klarte heldigvis å overtale min venn Niko til å slå følge. Å være på kino alene er ok, men halve underholdningen er jo å se hvordan vennen din reagerer på det som utspiller seg på lerretet. Selv om dette er morsomst når man ser på komedier og skrekkfilmer, er det også noe man kan gjøre når man ser på andre typer filmer. Men tilbake til filmen..."Limitless" er en action-/thrillerfilm som kort sagt handler om en forfatter som sliter med kreativiteten. Han har allerede en bokkontrakt, men klarer ikke å skrive et eneste ord. Han prøver å få fart på hjernecellene og fantasien ved hjelp av alkohol, men det hjelper ikke. En dag treffer han dog en gammel kjenning som gir han en magisk pille, noe som resulterer i at vår kjære, håpløse forfatter plutselig blir et slags supermenneske. Plutselig forsvinner skrivesperren, og han lykkes med alt han gjør. Men selvsagt skjer ikke slikt uten konsekvenser. Mer vil jeg ikke fortelle! Det eneste jeg kan si er at filmen er bra, og absolutt verdt å se. Jeg vil ikke påstå at den er årets film eller Oscar-materiale, men den tilbyr helt grei underholdning, og er bedre enn mange andre thrillere jeg har sett.

Det var alt for denne gang. Nå skal jeg styrte resten av innholdet i ølboksen min, høre på musikk en stund til, og siden gjøre meg klar for å krype under dynen.

Natta!

Livets små utfordringer og kuriositeter

2011-04-02T01:32:00.002+03:00

I løpet av ens tid her på planeten Tellus havner man i merkelige og ukomfortable situasjoner nå og da. Andre ganger er man bare vitne til foreteelser eller øyeblikk som framkaller følelser som sinne, glede og sorg. Iblant reagerer man på dette ved å måpe, smile, rødme eller undre. Det er utallige omstendigheter som kan forårsake slike reaksjoner, men her får du en liste over ting som i alle fall jeg opplever som, tja, kuriøse og brysomme:

- Ukjente personer som kommer gående mot deg på gaten, og som har klistret på seg verdens største smil. Det er vel og bra å ha en positiv innstilling til livet, men hva er det de smiler sånn for? Hva er det som gjør dem så forbasket glad? Har de blitt forfremmet på jobben, hatt sex for første gang, blitt kurert for kreft, vunnet i lotto, eller er de kanskje ruset? Eller er det noe ved mitt utseende som får de til å trekke sånn på smilebåndene deres? Jeg ser da vel ikke så jævlig komisk ut? Jeg vil vite hva som foregår i hjernen deres!

- Stillheten og ubekvemheten som oppstår når du treffer en fra klassen eller jobben som du ikke kjenner veldig godt, og egentlig ikke synes noe særlig om. Man kan jo ikke ignorere vedkommende helt heller, og treffes dere på butikken kan det godt hende at man føler seg tvunget til å slå av en liten prat. Spesielt hvis man havner i samme kø. Ser man personen på avstand holder det som regel med å bekrefte personens tilstedeværelse ved å nikke eller vinke. Men hva skal man prate om når man ikke har noen felles interesser, og egentlig ikke omgås noe særlig på universitetet/jobben heller? Været? Hvor interessant forrige måneds forelesning i kvantefysikk var? Hvor sadistisk sjefen er? Ennå verre blir det om man tvinges til å jobbe sammen med denne personen for å gjøre en eller annen oppgave. Hovedfokuset kommer til å ligge på den aktuelle oppgaven man har foran seg, men likevel forventes det nok at man konverserer om andre saker også, spesielt hvis man spiser lunsj sammen. Skrekk og gru!

- Svetten og engstelsen som dukker opp når du befinner deg hos en venninne, eventuelt mannlige venn, og magen din forteller deg at det ikke lønte seg å hive innpå med ekstra sterk thaimat en time tidligere. Du har akkurat kommet innenfor døra, og dere skal ha filmkveld. Hva faen gjør du? Magen har bestemt seg, og anus forbedrer seg på å blåse de illsinte kaloriene ut bakdøra med en kraft som vanligvis er forbeholdt ulovlig sprengstoff. Verst av alt er at toalettet befinner seg like ved stua, og at stillheten i leiligheten er lik den i en begravelse. Du kan altså ikke dra derfra, og tanken på å bæsje i buksa frister neppe så veldig mye. Du er tross alt ikke tre år lengre. Et alternativ gjenstår altså; å bruke toalettet. Dette medfører at hun/han kommer til å høre ethvert skrik du lager mens du presser ut den illeluktende, brune massen dine innvoller har klart å produsere. Selv om du klarer å dempe skriket, klarer du umulig å blåse faenskapet ut rumpa uten at det forårsaker helt infernalske lyder. Visst er det naturlig, men hvor flaut er det ikke å måtte gå ut i stua igjen, vel vitende om at venninnen/vennen din har overhørt hver eneste lyd, og sannsynligvis kommer til å brekke seg så snart den herlige aromaen fra toalettet klarer å snike seg inn i neseborene hennes (eller hans...)?

- Du sitter benket foran TV-en med foreldrene dine, og plutselig dukker noen kjønnsorganer og bryster fram. Kanskje begynner jenta på skjermen å stimulere seg selv, eller kanskje hovedkarakterene kaster seg på senga for å pule. Plutselig dekkes skjermen helt av nakne kropper mens erotiske stønn strømmer ut gjennom de store høytalerne som omringer hele stua. Dette foregår gjerne i flere minutter før det hele avsluttes med en eller flere falske orgasmer. Hvis dette hadde skjedd mens du var alene hjemme, hadde du trolig ikke hatt noe imot det, men når du sitter der på sofaen med foreldrene dine, ja, da er det alt annet enn hyggelig! De fleste ville nok beskrive ovennevnte scenario som et mareritt. Personlig tror jeg at jeg hadde holdt med unna slik familiehygge i noen år fremover. Hvordan reagerer man i en sånn situasjon? Som regel resulterer det i en ukomfortabel stillhet ispedd noen host og hark nå og da, mens man stille ber til Gud om at mannen (eller kvinnen) på TV-en hopper over forspillet, og har en veldig sensitiv klitoris/kuk. Man vil jo ikke utsettes for slikt altfor lenge! Desto snarere samleiet er over, desto bedre.

- Når man reiser rundt om i landet og i verden generelt, havner man som regel i situasjoner hvor man må benytte seg av offentlig transport. Enten man tar buss eller tog fra A til B, eller fly fra Oslo til Honolulu, er situasjonen den samme; ved et eller annet tidspunkt blir man trolig nødt til å sitte ved siden av eller foran et annet individ. Sistnevnte er det verste jeg vet ettersom jeg aldri vet hvor jeg skal fokusere blikket mitt. Ser man vedkommende rett i øynene framstår man lett som sinnsforvirret, og hvis man under hele turen stirrer på gulvet, finnes det en sjanse for at man også oppfattes som en smule merkelig. Hva skal man gjøre? Som regel bruker jeg å endre fokus med jevne mellomrom, hvilket rett og slett betyr at jeg veksler mellom å se på det fascinerende gulvet, ut vinduet og på personen foran meg. Dette er slitsomt i lengden, og akkurat derfor anbefaler jeg folk som ofte blir utsatt for slikt til å ta med seg lesestoff eller late som de sover. Det gjør saken atskillig lettere. Likevel er man aldri garantert en avslappende reise. Iblant havner man nemlig ved siden av personer som er ekstremt sosiale, eller under påvirkning av et eller flere rusmidler. Begge persontypene har en ting til felles; de elsker å prate (noen synger til og med). Det skader jo ikke med litt småprating nå og da, men når man virkelig ikke er i humør til det, så er det noe faenskap! Det kan hjelpe å begrave nesen i boken (som du selvfølgelig har med deg), men visse personer tar ikke hintet, og prøver desperat å få til en samtale med deg selv om du aller helst vil lese eller sove. Et mareritt! Kanskje det har sine fordeler å ha et privatfly?

Kanskje DU har vært i lignende situasjoner?

Amidst blood fountains and headshots

2011-03-08T21:18:00.004+02:00

Victory belongs to those who believe in it the most!

Unreal Tournament. This name should be familiar to all first-person shooter fans above the age of 20. If it's not, I have no idea where you spent the years following 1999. It most certainly couldn't have been in front of your beloved PC. Or did you perhaps prefer Quake III to Unreal Tournament? I'm not going to pass judgement, but regardless of whether you did or not, the name Unreal Tournament should ring a bell. UT was published in the late winter of 1999 and achieved legendary status shortly thereafter. The critics loved it and so did most FPS fans (except the die hard Quake fans), which led to a great number of trigger-happy people starting to play it online, looking for fame and glory. What made the game such a success was its killer graphics and its large amount of game modes. The game was made for online and LAN playing and was unique in offering other modes than just your regular deathmatch. Anyhow, the game was a success and sequels followed, some more popular than others. Eventually, though, other games such as Team Fortress 2, Modern Warfare, Battlefield etc. gained a bigger following and today there doesn't seem to be a whole lot of people playing the UT games online.

Despite the fact that gamers moved on to newer and greener (?) pastures -- and I don't blame them -- Unreal Tournament still entertains some people. I was a huge UT fan back in the day and it might just be the game I've dedicated the most time to of all my beloved games. At least it's coming pretty close. I would literally play the shit out of UT, both in pitiful LAN games consisting of just my brother and I and online. And it was fun. Especially those times you would go online and get into a server where players didn't accuse you of using an aim bot, or blame their poor performance on bad ping or server lag. Ahhh...damn near brings a tear to my eye. UT 1999 was followed by UT 2003, UT 2004 and finally Unreal Tournament 3. I have played all of them, but the first one will always be my true love and the one I've played the most. I'm not going to give a detailed account of my relationship with the Unreal Tournament-series, but it's been a couple of years since I played any of them on a regular basis. That is until I decided to try Unreal Tournament 3 again some weeks ago when I found myself bored in front of the computer. I wasn't surprised to see that there aren't many people playing it anymore. After all, people move on after a while. When I started playing, I imagined it was just something I did to kill some time then and there, but it grew into something bigger...

The UT games always had great-looking maps.

No, I don't spend all my free time playing UT 3 now, but I have played it on a weekly basis for some time now and I actually enjoy it! Who would have thunk my love for UT 3 would blossom again after years of barely touching it. The love between a gamer and his game(s) is a special thing. And guess what? I mostly find myself playing good ol' deathmatch games, or team deathmatch to be exact. I've come across a server that's usually populated with people in the late afternoon and evenings, and especially so during the weekend. And they're not bogger-eating teens either. At least they don't act like it. Anyway...I usually keep busy with school work and other stuff, but when I have time to kill there are few things that are more rewarding and fun than killing people online. With big guns and without substaining any scars yourself. Thank God for games. I' m not the player I used to be, so I get my ass handed to me quite often, but it's still fun to play. And occasionally even I pop some heads or rocket launch some bastard to oblivion. Since I started playing UT 3 again, I've started to think about the good old days and all the enjoyable hours I've spent playing the Unreal Tournament-series. That's also why I decided to put my thoughts and impressions on this sheet of online paper. It's sort of a declaration of my love for gaming, and especially the Unreal Tournament games. Long live deathmatch! ;)

Me performing a full lobotomy on my brother.

Utfordringer for de små grå

2011-03-05T00:29:00.001+02:00

Nok en måned har passert, og våren nærmer seg med stormskritt. Det betyr også det ikke er så altfor lenge til jeg burde innlevere hovedoppgaven min. Vel, jeg har fortsatt to måneder på meg, så det er ingen grunn til panikk ennå. Det som gjenstår er hovedsakelig å skrive om resultatet av studien min, men før jeg kan begynne med det må jeg formulere et noenlunde brukbart spørreskjema, sende et antall eksemplarar av det til Åbo, få undersøkelsesgruppen der til å svare på dem, og deretter få min kontaktperson der til å sende meg svarene i retur. Jeg hadde ikke forventet det, men å formulere gode spørsmål er faktisk vanskeligere enn jeg hadde trodd. Det er lett å lage såkalte ja/nei-spørsmål, men man vil jo helst få en bedre forståelse for hva disse studentene synes om gruppearbeid (temaet for hovedoppgaven min). Utfordringen ligger derfor i å produsere åpne spørsmål som studentene får lyst til å svare på, og som samtidig ikke er for innviklede. Samtidig burde spørsmålene ikke være altfor åpenbare slik at studentene umiddelbart forstår hva det dreier seg om. Å gjøre en slik undersøkelse krever med andre ord sitt av de små grå. Forhåpentligvis klarer jeg å få dette gjort i løpet av de nærmeste dagene, slik at jeg kan sende spørreskjemaene til Åbo og etter hvert ta fatt på hovedoppgavens siste kapitler. Jeg tror det verste er gjort, men likevel har jeg nok en god del timers arbeid foran meg før jeg kan slenge mitt revolusjonerende mesterverk på bordet til professorene og doktorerne ved det pedagogiske fakultet.

På torsdag dukket det opp nok en utfordring i mitt liv, og den går under navnet statistikk. Ja, nå er det endelig slutt på meningsløse filosofikurs og tid for noe som krever at man er noenlunde oppegående, og mentalt til stede. Vel, nå skal jeg ikke overdrive, men dette kurset kan gi bli interessant, spesielt når man ikke er matematisk begavet og skyr det meste som har med sifre og ligninger å gjøre. Dette er bloggen du skal følge om du vil vite hvordan Tommy takler statistikkens faenskap. Hva jeg lykkes å tilegne meg av kunnskaper, og hva jeg lykkes mindre bra med får vi rede på i slutten av måneden da vi skal ha statistikkprøve. Skummelt. Selv om jeg ikke er veldig flink i matte, så er det enkelte områder innen matematikk jeg synes er en smule interessante, spesielt sånt som har med prosenter og sannsynlighetsregning å gjøre. Hvorvidt vi kommer til å berøre dette i statistikkurset gjenstår dog å se.

Ellers er det vel ikke stort å tillegge. Jeg har vært veldig stresset i løpet av de siste ukene, og er det ennå, men jeg håper det blir bedre jo nærmere våren/sommeren vi kommer. Det jeg ønsker mest nå er vel egentlig en fin praksisplass, men jeg har ennå ikke fått tilbud om noe. Forhåpentligvis kommer det til å endre seg snart. Jeg skal forsøke å nyte helga, og anbefaler DEG til å gjøre det samme.

\o_

Katarsis

2011-02-16T15:58:00.004+02:00

Jeg burde egentlig våkne med et smil rundt munnen, men i stedet blir hjernen min bombadert med bekymringer, og negative tanker. Og dette skjer som regel mindre enn fem minutter etter at jeg har stått opp. Hvorfor? Hovedoppgaven har jeg kommet godt i gang med, hvilket betyr at jeg kan la den ligge i en ukes tid. Jeg orker nemlig ikke gjøre mer med den før jeg har fått feedback på det jeg har gjort. Det er tross alt kjekt å vite om man er på rett spor før man fortsetter med resten av mesterverket. Sammenlignet med andre i klassen min har jeg faktisk kommet langt, noe som igjen betyr at jeg burde slappe av, og det med god samvittighet. Men klarer jeg det? Nei, det vil jeg ikke påstå. Nå har jeg nemlig begynt å bekymre meg for dette med praksisplass og jobbintervjuer. Til og med jeg forstår at man må sende ut et antall noenlunde velformulerte søknader til potensielle arbeidsgivere om man i det hele tatt skal ha sjanse til å få jobb, eller i dette tilfelle praksisplass. Det har jeg også gjort, men nå har det seg sånn at jeg er et nervøst individ. Jeg blir ofte nervøs av den minste ting, noe som ikke er veldig morsomt. Tro du meg.

Selv om denne uken er relativt tom hva angår skoleaktiviteter, så klarer jeg altså å ødelegge fridagene mine ved å være redd for at telefonen ringer, og at noen faktisk ber meg komme på intervju. Merkelig, ikke sant? Jeg må jo tross alt få unnagjort praksisen før jeg i det hele tatt kan få bachelorgraden min. Nervøsiteten skyldes nok hovedsakelig at jeg ikke har så stor tiltro til mine egne evner. Jeg er med andre ord redd for at jeg ikke skal strekke til, og klare det som arbeidsgiver forventer av meg. Jeg skal ikke gi en detaljert beskrivelse av hvordan det føles å ha en så nervøs personlighet, men det gjør iallfall ikke tilværelsen noe lettere. Noe må ha gått veldig galt da hjernen min utviklet seg. "Enhver er sin egen lykkes smed" sies det, noe som sannsynligvis har spor av sannhet i seg. Å tenke positivt er vanskelig for meg, noe som sikkert også delvis har påvirket programmeringen i hjernen min.

Jeg kan heldigvis trøste meg med det faktum at tiden går sin vante gang, og at mine bekymringer derfor kommer til å ende en vakker dag. Nå tenker jeg ikke på døden, men heller på at jeg ikke må befinne meg i denne situasjonen i så altfor lang tid. Før eller senere velger de jo hvem som får praksisplassen(e), og når de har gjort det trenger ikke jeg heller være engstelig for at telefonen skal ringe. Kanskje får jeg jobben, kanskje blir det en annen. Det får tiden vise. Det er godt å få luftet tankene sine iblant, og da er det jo gunstig at man har en blogg hvor kan få gjøre akkurat det. Dessuten er det kanskje andre nervevrak der ute som kan relatere til min situasjon? Jeg er nemlig såpass oppegående at jeg innser at jeg umulig kan være den eneste som sliter med dette.

Klokken nærmer seg sakte men sikkert fire, hvilket betyr at jeg burde få mat i kroppen. Jeg har nemlig ikke spist noe nevneverdig i dag, og med tanke på at jeg skal på trening om snaue to timers tid er det absolutt på sin plass med litt næring. Tenker det blir pyttipanne nå da det ikke er veldig tids- eller konsentrasjonskrevende. Det kjennes godt å ha kommet i gang med treningen igjen! Å sitte foran PC-en dagen lang har en tendens til å bli kjedelig. Tro det eller ei. Dessuten er det jo fint å bruke resten av kroppen også, og ikke bare de små grå.
Når det er sagt, så gleder jeg meg til det blir helg og jeg kan slappe av med snacks og brus. Det må da være tillatt! Dessuten er sjansen for at noen ringer og ber meg på intervju minimal når det er helg. Og det liker vi.

A new year, a new look

2011-02-12T21:03:00.001+02:00

Lo and behold, my dear blog has finally received a little makeover. It wasn't until today I noticed Blogger's new features, but as soon as I did, I decided to give my little blog a new and improved look. The new look makes it look fresher and more alive than the old look, so I'm pretty content with it, but what do you think? Leave any comments in the comments section below.

I've been feeling a bit blue lately, but I'm hoping these worries of mine start to fade as time goes by and certain actions are taken. Right now I'm going to watch a movie with my girlfriend, so for once I leave you, dear non-existent readers of this blog, with a digestible blog post that even a child with ADHD should be able to read without losing her attention span or throwing a fit.

Hvem eller hva er jeg?

2011-02-05T11:53:00.003+02:00

I løpet av de siste ukene har jeg tenkt en del på framtiden og livet mitt. Jeg føler på en måte at opplever en identitetskrise. Med dette mener jeg at jeg er usikker på hvor jeg vil bosette meg, og hva jeg egentlig vil jobbe med. Seriøse greier, altså. Det er lett å bli i dårlig humør hvis man tenker for mye på slike ting. Det er iallfall min erfaring. Det er jo ikke lette valg! Nei, ta meg tilbake til barndommens uskyldige, solfylte verden. Jeg liker ikke å ta store valg. Det er liksom noe som hører voksenlivet til, og jeg vil ikke betegne meg selv som voksen ennå! Som de fleste av dere sikkert har fått med dere, så har jeg bodd i Finland i en årrekke nå, men jeg er altså født og oppvokst i Norge, hvor jeg også har tilbringt mesteparten av livet mitt. Likevel kommer jeg ikke unna det faktum at jeg er halvt finsk da min mamma er finsk. At jeg befinner meg i Finland skyldes nok delvis mine finske røtter, men mest at jeg klarte å finne meg en finsk kjæreste av alle ting!

Etter mye om og men bestemte jeg meg for å studere pedagogikk i 2008. I disse dager arbeider jeg med hovedoppgaven, hvilket betyr at jeg burde få min bachelorgrad i løpet av året. Hva skjer så? Det er det som er det store spørsmålet. Det kan godt hende at jeg fortsetter å studere her, da det økonomisk sett har sine fordeler å studere i Finland. Språklig sett, derimot, er det ikke ideelt da undervisningen foregår på svensk og kurslitteraturen også er svensk eller finsk. Det er ikke et større problem å lese kurslitteraturen og forstå den, men jeg blir frustrert når jeg merker hvor fort mine norskkunnskaper påvirkes av andre språk. Det er kanskje vanskelig å forstå hvis man aldri har bodd utenlands i lengre perioder, men etter noen år begynner man definitivt å merke det. Jeg har alltid vært relativt flink til å uttrykke meg, iallfall skriftlig, noe som ikke heller kommer til sin fulle rett da jeg befinner meg her. Å studere i Norge hadde altså hatt sine fordeler, men samtidig er tanken på å flytte, å begynne på et nytt universitet osv. ikke så veldig fristende. Spesielt ikke ettersom kjæresten min trolig ikke kan flytte til Norge, iallfall ikke på en stund. Samtidig er det ikke utenkelig at det kan skje i framtiden.

Men vil jeg i det hele tatt fortsette å studere til høsten? Jeg begynner egentlig å bli litt lei studielivet, hovedsakelig på grunn av den dårlige økonomien man har som student, men også fordi jeg føler jeg kan ta til meg mer nyttig kunnskap i arbeidslivet. Det er rett og slett ting man ikke kan lære seg på skolebenken, eller som man uansett tilegner seg fortere når man får jobbet med det på daglig basis. MEN...samfunnet ser ut til å foretrekke at man besitter en mastergrad når man søker jobb. Det er iallfall det inntrykket jeg har, men jeg er usikker på om dette gjelder Norge i like stor grad som Finland. Jaja, jeg finner vel ut av det en vakker dag. Hva angår studiene, så har jeg faktisk begynt å lure på om dette er rett studielinje for meg. Mye av det vi lærer på universitetet føler jeg er litt irrelevant med tanke på arbeidslivet, men samtidig finnes det visst pedagoger som har fått interessante jobber etter endte studier. Dessuten er det vel alltids kjekt å kunne vise framtidige arbeidsgivere at man har orket å slite seg gjennom flere år med universitetsstudier. Jeg håper iallfall det. Sist men ikke minst føler jeg ikke for å prøve nok en ny utdanning; da jeg våren 2008 måtte bestemme meg for om jeg skulle fortsette med sykepleierutdanningen eller ei, var jeg på sammenbruddets rand, noe jeg ikke vil gjenoppleve med det første.

Som framgår av dette sliter jeg altså med å bestemme meg for hvor jeg vil bo, Finland eller Norge, men også hva jeg vil gjøre i framtiden. Finland er et vakkert land, men jeg kommer ikke unna det faktum at jeg føler meg mer norsk enn finsk. Sosialiseringsprosessen har satt sine spor i meg. Det er kanskje ikke så rart heller. Jeg har jo vokst opp i Norge! Og det er norsk jeg prater som morsmål, ikke finsk eller svensk. Jeg kan en god del finsk, men behersker norsk og engelsk mye bedre enn førstnevnte. Jeg har vokst opp i en norsk kultur, hvilket innebærer at jeg kan relatere bedre til den enn den finske, som ennå er litt fremmed for meg. Jeg har hjemlengsel, og savner dumme ting som norske ukeblader, norsk TV, norsk natur og å kunne omgås andre nordmenn (ikke minst slekta mi!). Iblant føler jeg at jeg går glipp av noe når jeg ikke er i Norge, men kanskje jeg bare romantiserer det hele. Jeg vet ikke. Aller helst skulle jeg kanskje ha bodd i Norge i noen år igjen, bare for å se hvordan det hadde føltes. Vi får se hva som skjer i framtiden. Finland er dog ikke så ille som enkelte vil ha det til. Jo da, språket er komplisert og lønnsnivået er trolig lavere enn Norge sitt, men det finnes mange flotte mennesker her, og den finske naturen er utrolig flott. Jeg vet egentlig ikke hva jeg foretrekker; en hytte i en stor, norsk fjord eller en liten hytte med badstue ved en liten, finsk innsjø. Ja takk, begge deler? Begge landene er flotte, det er det egentlig ingen tvil om. Faktum er bare at jeg føler meg mer norsk enn finsk, noe som kanskje får meg til å framstille Norge som bedre enn det i realiteten er. Jeg vet ikke. Noen ganger føler jeg nemlig at Finland er et "bedre" land enn Norge, men det skyldes kanskje at jeg har så mange gode minner herfra. Samtidig blir jeg ofte trist når jeg må hoppe på flyet fra Oslo, og fly tilbake til Finland etter et lengre opphold i Norge. Som sagt: identitetskrise.

Huff. Nå kan jeg konstatere at dette innlegget ble mye lengre enn jeg hadde ønsket at det skulle bli. Men ja, hvordan skal man kunne vite hva man vil jobbe som? Jeg liker å omgås mennesker, men andre ganger føler jeg meg veldig sjenert og introvert, noe som bidrar til å gjøre meg usikker på hva slags jobb som best passer meg. Andre ganger er jeg igjen veldig sosial. Merkelig det der. Akkurat nå føler jeg ikke at jeg vil bli lærer, men om jeg blir mer trygg på meg selv, så kan det jo være et alternativ i framtiden. Kanskje. Personalsjef da? Jo, det frister litt, men jeg vet ikke om jeg innehar de nødvendige egenskapene. Dessuten krever det nok litt mer utdanning. Hva slags ulike jobber finnes det i skolevesenet? Finnes det kanskje en jobb som passer meg der, på et eller annet kontor? Eller burde jeg jobbe på den internasjonale enheten som tar hånd om utvekslingsstudenter og slike ting? Det frister også litt. Det finnes så mange alternativer, og jeg vet ikke hva jeg vil eller hva som er mine sterke sider. Hvorfor må det være så vanskelig? Jeg skulle nesten ønske jeg visste hva jeg ville med livet mitt da jeg var 18. Det hadde nok gjort studielivet litt lettere. Andre igjen sier at man ikke burde bekymre seg unødig, og at ting ordner seg til slutt. Akkurat nå håper jeg det stemmer.

Meningen er ikke å syte (ikke for mye iallfall), men heller å forklare hvordan det føles å være meg i disse dager. Dessuten fungerer hele denne bloggen som en slags dagbok for meg, så her lagres det altså minner. Det får dog holde for denne gang. Ha en fortsatt god helg. \o

Thesis, necromorphs and stuff like that

2011-01-29T12:02:00.004+02:00

The heading of this post pretty much sums up how my days look. I'm now a third year student, which means I'm supposed to show my academic skills by writing a larger, scientific text. Yes, it's thesis time. As you can imagine, reading a lot of books written by great intellectuals in the field is a joy. And rephrasing and quoting their wisdom and turning it all into a large lump of text is even more fun. That's pretty much what we are told to do. Not the most fun I've ever had, but we'll see how it continues. At first I found it really easy to write (at least I'm moderately interested in the subject), almost too easy, but now I've become a bit more critical and I have some problems deciding what to include and how to structure the whole paper. Hopefully I'll manage as the deadline is at the beginning of May. So at least I still got time!

Using your brain for activities such as writing a thesis really wears out the couple of brain cells I have left up there, so occasionally (too often) I need to do stuff that calms that badboy of a brain down. And has there ever been a better way to relax than blast ugly-ass, bloodthirsty, creepy, motherfucking aliens to oblivion and beyond? Seriously? I don't think so. So Dead Space II is just what the doctor ordered. I've been drooling over this game, anticipating its release for longer than I want to admit and on Thursday it was finally released over here. Hallelujah! I've only played for two hours or so, but so far the game delivers! It's the dog's bollocks and I'm fucking mad for it. I try to savour every minute of the experience, so I don't rush from A to B just to whoop some alien ass. I actually walk around and admire the beautiful surroundings before I move on and murder another bunch of necromorphs. Not every game manages to captivate its gamer so effectively, but rest assure: Dead Space II does. It's the perfect sequel. I'm going to stop praising the game now before I overdo it.

In other news, the new gym I've signed up for is opening tomorrow, which probably means it's back to working out (Bodypump) next week. I'm looking forward to it, but I dread it at the same time as it's been a really long time since I've done it. I actually think it's 8 months since my girlfriend and I did Bodypump in Sweden! Oh, and I'm curious about the instructors...the ones in Sweden were really good! I wonder if they can ever be replaced? It remains to be seen...

Oh, and another stressor (in addition to the thesis) is the work placement thingie. Yup, I am supposed to find a place to do my work practice before I can extract my bachelor's thesis from the university. Let's hope I find something mildly interesting. Not going to rant any more about that now.

Have a great Saturday! Stay cool.

They see me rollin', they hatin'...

2011-01-14T15:56:00.004+02:00

Yes! Victory at last. Tommy 1 - Traffic 0. I finally got my driving license at the age of 27. Who would have thunk it? Unfortunately I didn't pass the driving test the first time, which meant I had to spend more cheddar on additional driving lessons and whatnot. It hurt my wallet. Seriously. I imagined the worst possible scenario that day; failing it over and over again, spending thousands of euros on it, but today I passed the dreaded driving exam! Yes! And only two days after I failed it for the first time. Great success! :)

The reason I didn't get it the first time was mainly because I had problems with parking (came to close to another car) and apparently didn't observe my surroundings well enough. Today, however, I was better prepared and I didn't have to parallel park, which probably made it somewhat easier. I'm not saying I can't do it (because I can), but sometimes it's a bitch (or a pain in my buttholes, as Borat would say). I'm just happy I finally got it. Now I hope I won't cause too many accidents in traffic (preferrably no accidents). According to the old adage, practice makes perfect.

Honk your horn if you see me rollin' and ridin'!

Julen 2010

2010-12-30T22:11:00.002+02:00

Da var nok en jul sammen med familie og venner nordpå overstått. Årets jul var en suksess, både med tanke på maten og det sosiale aspektet. Å kunne hive innpå med lekkerbiskener og snacks som for eksempel pinnekjøtt, ribbe, kebab, hjemmelaget pizza, konfekt og diverse snop, uten å få altfor dårlig samvittighet av det, er rett og slett deilig. I løpet av julen ble det også konsumert alvorlige mengder med julebrus og Urge, og hvis jeg og min bror er representative for resten av Norges befolkning, så kan brusprodusentene være temmelig fornøyd med julesalget av nevnte drikke.

Selv om all maten og det store væskeinntaket utvilsomt resulterte i mette og glade mager, var høydepunktet å treffe familie og venner igjen. Ettersom vi treffes så sjelden lærer man seg å virkelig sette pris på den tida man får tilbringt ilag. Det var en fryd å treffe min søsters døtre, og selv om det ble bevist en gang for alle at jeg ikke eier sangstemme (ja, vi spilte Band Hero og ja, jeg ble tvunget til å synge et fåtall låter), så våger jeg å påstå at vi hadde det ganske moro. Og i rettferdighetens navn skal det nevnes at jeg ikke var helt ubrukelig med trommestikkene! Det sier vel seg selv at jeg også moret meg i selskap med bror, søster, pappa og andre herlige mennesker (spesielt Linda og Vidar (barna til min pappas samboer), som jeg iblant også refererer til som søster og bror). I løpet av jula rakk vi å kose oss med både Alias, Scrabble, filmer og dataspill. Jeg hadde det veldig koselig, og savner samtlige av de som bidro til at jula ble så livlig og munter som den faktisk ble. Det skal også nevnes at jeg ble positivt overrasket da jeg og bror (den biologiske) dristet oss ut på byen andre juledag. Ved bardisken på et av Altas få (eneste?!) utesteder møtte jeg en gammel kjenning fra grunnskolen, noe som ledde til atskillige timer med prat om diverse saker. Moro! Like trivelig hadde jeg det dog ikke dagen derpå, da jeg var i like dårlig form som en stakkar som nettopp har gjennomgått kjemoterapi. Det var iallfall ikke langt unna.

Alt har sin slutt, og julen er intet unntak. Ettersom jeg i år ville tilbringe litt tid sammen med min bedre halvdel dro jeg fra det kalde nord tirsdag ettermiddag. Jeg ankom Helsinki, en flott by forresten, samme kveld, og bet tennene sammen mens jeg utsultet slepte min kalde vinterkropp gjennom Helsinkis gater og fram til nattens krypinn: Hotell Helka. I og med at Finland er et noenlunde velfungerende nordisk land fantes det selvsagt bussforbindelse mellom flyplassen og sentrum, så jeg behøvde naturligvis ikke gå så jævlig langt, men likevel. Etter å ha slengt diverse bagasje inn på rommet var det ut i kulda igjen, denne gang på jakt etter føde til en sulten skrott. Grunnet det faktum at klokken var nærmere ti på dette tidspunktet falt valget på restaurantkjeden som er selve symbolet på sunn mat: McDonald’s. Nå ja, man skal ikke klage når magen blir mett for usle ~60 spenn. Dessuten smakte herremåltidet ganske fortreffelig. Kanskje noe å inkludere på julemenyen neste år? ;)

I skrivende stund befinner jeg meg i Finlands mørke skoger, nærmere bestemt i Sør-Øst Finland, faktisk ikke så langt unna fordums supermakt, Russland. Jeg er hos foreldrene til kjæresten min, og her skal vi tilbringe nyttårsaften med hennes familie. Heldigvis er jeg ikke den eneste skandinaven her; ektemannen til en av kjæresten min sine søstre er nemlig dansk! Jeg ser fram til å kunne slappe av her en stund før det igjen bærer tilbake til Vasa og skolebenken.

Dette er årets siste innlegg (jeg er overrasket over hvor flink jeg har vært å oppdatere bloggen i løpet av de siste to månedene), så da gjenstår det egentlig bare å ønske "godt nyttår" til mine ikke-eksisterende blogglesere.

-Tommygutten

Julen er rett rundt hjørnet

2010-12-10T15:32:00.003+02:00

I går hadde jeg min siste forelesning for i år, så jeg har offisielt juleferie nå. Det eneste som gjenstår er å sende inn noen oppgaver, men det tar jeg hånd om på mandag. Oppgavene har jeg allerede gjort ettersom jeg ville ha en juleferie uten skolearbeid, og det virker det som jeg har lyktes med. Nå kan jeg med andre ord leve livets glade dager! Jeg kan iallfall ta det relativt rolig helt til kalenderen viser at det er 2011. Da blir det nok andre boller. Den tid, den sorg, er det ikke det de sier?

Jeg kan med glede rapportere at de siste kjøretimene mine har gått relativt bra, selv om jeg nå ikke har sittet bak rattet på en og en halv uke. Jeg har bare to kjøretimer igjen, men de spares til neste år ettersom jeg forlater landet neste uke (skal jo til Norge for å feire jul!). Følte at det var best sånn, selv om det føles litt rart å ikke ha kjørt på så "lang" tid. Håper virkelig at jeg ikke glemmer alt jeg har lært meg i løpet av julen, da får jeg nemlig panikk i januar. Og hvem vil vel betale for ekstra kjøretimer når en kjøretime koster rundt 60€? Jaja, selv om jeg nå og da tviler på mine evner som sjåfør, så har jeg iallfall lært meg det jeg burde av teori. Ifølge datamaskinen hos "Vasa besiktningsstation"besto jeg nemlig teoriprøven. Yay. :)

Etter dagens teoriprøve bar det til byen for å drikke "kaffe" (cola, altså) og diskutere meningen med livet (ok, så filosofisk var kanskje ikke diskusjonen) med Ulrika og Camilla fra klassen. Det var koselig, som alltid! Etter å ha sagt adjø og ønsket dem god jul bar det til Citymarket for å shoppe med kjæresten min. Teoriprøven er overstått, jeg har fått sagt "god jul" til mine venninner og jeg har ingen lekser å gjøre, noe som betyr at tilværelsen faktisk er ganske akspetabel akkurat nå. Tror faktisk jeg skal sprette en flaske cola for å feire dagens seier. ;)

PS. I morgen blir det spillkveld her i huset, så i skrivende stund er det mye å se fram til!

Livets små gleder

2010-12-03T17:35:00.003+02:00

Dette er en gledens dag! Jeg fikk skattepengene allerede i dag, noe som varmet mitt lille hjerte og samtidig fikk bankkontoen min i godt humør. Saldoen lå nemlig på usle tre euro, og jeg trodde ikke skattepengene kom før neste uke, men denne gangen tok jeg altså feil. For å feire min nye rikdom bar det selvsagt til sentrum for å sløse penger på diverse produkter som jeg egentlig ikke trenger. Det skal dog nevnes at det stort sett gikk i drikkevarer (mmm...cola), men jeg fikk også kjøpt noen julegaver. Det høres kanskje litt stakkarslig ut, men det skal tydeligvis ikke mye til for å glede undertegnede. Gi meg en flaske kald cola, plasser meg foran PC-en, og jeg er mer enn fornøyd!

Ettersom jeg var skyldig kjæresten min penger for en vaskemaskin vi kjøpte forrige uke, forsvant dessverre skattepengene relativt fort. Nå er kontoen slank igjen, og det tar nok ikke så veldig lang tid før det begynner å nærme seg anorektiske tilstander hva angår min økonomi. Men jeg depper ikke...snart får man jo stipend og lån igjen, og da kan man fortsette å leve som en konge. Ikke at jeg gjør det, men jeg har iallfall til smør på brødskiva, og det er vel kanskje det viktigste.

Det er fredag, klokken er bare halv seks, jeg har en flaske kald cola foran meg, og om en stund skal vi lage Jamie Olivers hjemmelagde hamburgere, så nå passer deg seg egentlig å leke fartsbølle i Need for Speed: Hot Pursuit. Ha en fin helg! :)

Good associations

2010-11-26T19:48:00.004+02:00

Lying under warm sheets in a dim hotel room. No stress and no worries. A bed as soft and comfortable as a cloud. The wind howling and crying outside. Snowflakes flying sideways outside, bracing for impact. Tall, deserted office buildings in the distance. Weekend. The Norwegian flag putting up a stubborn fight against the November wind. Resistance. Soft, low voices coming from the television. A sense of belonging. The room being lit up only by the beam from the screen. Tranquility. Good associations.

Kortslutning i hjernen = dårlig kjøring

2010-11-23T21:21:00.004+02:00

I dag bar det ut i trafikken igjen, men denne gangen gikk det ikke fullt så bra. Læreren var i et sadistisk humør, og utsatte meg for mang en prøvelse i sentrum av byen. Dagens kjøretime bestod hovedsaklig av å kjøre til venstre, høyre og rett fram på ulike plasser i byen, noe læreren selvsagt mente var viktig for å kontrollere hvor bra jeg behersker de ulike trafikkreglene, og hvor flink jeg er til å observere alt som foregår rundt meg. Dessverre tok nervene overhånd, noe som resulterte i at jeg ble nervøs og at hjernen kortsluttet. Hvorfor er jeg så nervøs som person? Er det noe feil med genene mine, har jeg tilbringt for mye tid i dårlige omgivelser, eller er det kanskje selvlært? Sannsynligvis er det en kombinasjon av ulike faktorer, men det er like fullt frustrerende. Jeg gjorde noen feil her og der, noen større og noen mindre, men i dag innså jeg iallfall at jeg ikke behersker trafikkreglene like godt som jeg skulle ønske at jeg gjorde. Iallfall ikke når det gjelder å følge dem i praksis, altså i trafikken. Det er plutselig så mye man skal tenke på, og den virkelige trafikken skiller seg ganske mye fra den man ser i læreboken.

Det var en mindre fornøyd Tommy som til slutt parkerte foran trafikkskolen, men jeg var iallfall glad for at vi hadde kommet oss dit uten å ha likvidert noen, verken mennesker eller biler. Læreren kalte meg ikke en forferdelig sjåfør, men sa rett og slett at nervøsiteten tok overhånd og ødela for meg, noe han helt sikkert hadde rett i. Den har nemlig en tendens til å gjøre det. Som framtidig pedagog får jeg dog sette min lit til at øvelse faktisk gjør mester. Likevel tror, og håper jeg, at det går fortere å lære seg trafikkreglene når man faktisk sitter bak rattet og kjører i vei, enn når man sitter med nesa i boken, selv om det også utvilsomt hjelper en del. Å øve online er jo heller aldri dumt. Forhåpentligvis lærer jeg meg reglene etter å ha kjørt noen runder til i byen, ellers begynner jeg snart å tvile på mitt intellekt. De første timene etter dagens kjøretime var jeg ganske langt nede, men heldigvis klarte jeg å finne andre gjøremål, noe som resulterte i at humøret ble litt bedre. Etter å ha søkt litt i Google fant jeg dessuten ut at mange sliter med nervøsitet når de har kjøretimer/oppkjøring, og det virker faktisk som om noen har det ennå verre enn meg. Det burde med andre ord finnes håp for meg også.

Jeg er fullt klar over at jeg stresser mye, og generelt er nervøs (iallfall i nye situasjoner), men jeg håper inderlig at også jeg kan få førerkortet en dag. Jeg har lyst til å klare å manøvrere meg fram i byen (eller i verden generelt) uten å få nervesammenbrudd hver jævla gang. La oss krysse fingrene for at det går bedre neste gang, eller iallfall gangen deretter.

Tidlig morgen, sen kveld

2010-11-17T01:04:00.007+02:00

I dag har jeg prøvd å være produktiv, og jeg vil påstå at jeg har lyktes med det relativt bra. Dessverre sov jeg ikke så godt natt til i dag (tirsdag), men jeg klarte likevel å slepe kroppen min ut av senga da alarmen ringte rundt åtte i morges. Dette var ikke frivillig, men rett og slett fordi jeg hadde en kjøretime i dag morges. Det er rart å tenke på, men jeg er allerede halvveis med kjøretimene mine, og dette uten å kjøre over fotgjengere eller forårsake kjedekollisjon. I rettferdighetens navn så må jeg vel delvis takke kjøreskolelæreren(e) min(e) for det. Generelt sett synes jeg det går bra, men jeg hater bakkestart. Å kjøre i store kryss er også en påkjenning. Man blir så stresset av det, spesielt når man kjører i sentrum og må holde øye med så mye rart. For mye stimuli! Men ifølge kjørelæreren min er dette noe man lærer seg etterhvert, og jeg setter derfor min lit til han, og håper at jeg ikke ender opp som tidenes verste sjåfør.

Vel hjemme igjen benket jeg meg foran PC-en for å ta en titt på den siste oppgaven vi har fått i cross-cultural education/comparative education eller hva faen det nå egentlig heter. Jeg liker å lese tekster som er skrevet på engelsk, men jeg føler at de artiklene vi må lese på akkurat det kurset ligger litt vel over gjennomsnittstudentenes nivå. Det føles som om de burde leses av folk som jobber innen feltet, og ikke ignorante studenter som studerer emnet for første gang. Men kanskje det bare er jeg som er en idiot? Jaja, for å unngå dårlig samvittighet og skyldfølelse for ikke å ha utrettet noe i dag, kjempet jeg meg gjennom artiklene. Det var en prosess som tok lengre tid enn jeg vil innrømme, men nå er det iallfall gjort. Nå er det bare selve skrivinga (det holder jo ikke bare å lese de fordømte artiklene) som gjenstår, noe jeg satser på å få gjort innom, tja, en uke. Kanskje i morgen, hvis alt går bra.

Resten av dagen har jeg tilbringt sammen med Gordon Ramsay og Kommandør Shepard. Den siste timen har jeg surfet, chattet og hørt på musikk, og ettersom klokken nå nærmer seg halv to, så er det faktisk på tide å finne senga. Hjernen og kroppen trenger nemlig hvile. Sistnevnte burde jeg egentlig prioritere ettersom jeg og en kompis skal begi oss på eskapader i Oslo til helga.

PS. Glemte å nevne at teoritimene er overstått nå! Hadde faktisk min siste teoritime på kjøreskolen i kveld, så nå er det "bare" teoriprøven igjen hva angår det teoretiske. Jeg sa jo at det har vært en produktiv dag!

Jul, familie og sånne sentimentale greier

2010-11-07T00:48:00.001+02:00

Snart er det jul igjen, og jeg har ennå ikke helt bestemt meg for hvor jeg skal feire den. Det er vanskelig å nå en beslutning når man er etterspurt overalt. Kjæresten min vil naturligvis at jeg skal være sammen med henne i jula, og samtidig har familiemedlemmer i Norge uttrykt et ønske om å se meg neste måned. Jeg har bodd i Finland en god stund nå, og selv om jeg trives relativt godt her, savner jeg Norge nå og da. Det er jo tross alt der jeg er født og oppvokst, så det er kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor jeg har hjemlengsel iblant. Dessuten bor så å si hele slekta der. I en utopi ville hele familien min tilbringt julen sammen, på en og samme plass, men det lar seg ikke gjøre. Iallfall ikke i dette livet. Dessverre. Det var visst bare mulig i min barndom. De av dere som fortsatt kan samles og feire julen med med dem dere er glad i, burde sette pris på det. Nå er det jo ikke alle som liker å feire julen med hele slekta, men jeg antar at de fleste likevel ser fram til å møte brødre, søstre og foreldre når man en gang har mulighet til det. Det er rett og slett koselig. I og med at jeg bor i utlandet, er det sjelden jeg får truffet min familie, og derfor vet jeg å verdsette de få gangene vi kan møtes.

Nå skal jeg ikke bare syte og klage da. Tilværelsen er ikke så håpløs; jeg har en kjæreste, jeg har tak over hodet, jeg har tilgang til Facebook, jeg kjenner mange fantastiske personer og jeg har en familie jeg er glad i. Dessuten bor jeg ikke i en slum i India, men i et såkalt velferdsland. Mange har det langt verre enn meg. Man behøver ikke gjøre annet enn å åpne en helt tilfeldig avis eller se på nyhetene for å få dette bekreftet. Og tross omstendighetene, så ser jeg faktisk frem til julen. Jeg håper jeg får tilbringt litt kvalitetstid med familie, kjæreste og venner, og at vi får en ordentlig, hvit jul i år. For min del får det altså gjerne snø! Sist men ikke minst skal det bli deilig å ikke sitte på forelesninger, eller med hodet begravd i skolebøker. Jeg håper iallfall jeg kan unngå sistnevnte, selv om jeg burde ha hovedoppgaven klar før skoleåret er omme. Men det skal vi ikke diskutere nå. La oss heller håpe at de resterende ukene fram til juleferien går fort! Men ikke så fort at man ikke når å kjøpe julegaver før det er for sent.

Celebrating my birthday

2010-10-28T09:16:00.003+03:00

Getting old stopped losing its coolness when I passed 20. After that there was not really anything to look forward to; I was allowed to drive a car (not without a driving license, of course) and drink whatever poison I wanted. Thank you, laws, for granting me all these possibilities. I still enjoying celebrating my birthday in one way or another and on Tuesday I went out with Niko and Joel for a better dinner at Amarillo, a restaurant downtown. Due to the financial situation students often find themselves in, Joel was, sadly enough, not able to order anything fancy, so he embarrassed us all when he ordered magic fries for about three Euros. Even the waitress had to ask for a confirmation as she obviously couldn't believe her ears. Anyway, I guess he made up for it by flushing it all down with a manly beer.

With our bellies happy and satisfied we proceeded to the cinema to get tickets for "The Social Network". When I first heard of the Facebook movie, I was so sure it was going to be an epic fail. I mean, how the hell can you make a good movie about Facebook? Being able to do that is a feat in itself. I would probably never have gone to see the movie had it not been for all the good reviews I read about it; some people even went as far as saying it was one of the best movies of the century. The movie lasted for two hours and I think it's safe to say we all really enjoyed it. It was just so well-made; everything from the music (which really surprised me personally) to the dialogue and characters. So there you have it folks; go see it! Three guys in their twenties can't be wrong. It gets the"approved by Tommy, Niko & Joel" stamp!

At this point it was getting late and since all of us had stuff to do the following day, we decided not to wreak havoc in town on this particular night. Niko, however, convinced us to go to the Irish pub downtown for a beer in my honor. It was a great idea and rarely has a Newcastle Brown Ale tasted so good. Apparently one beer is all it takes for your brain to tell you that you should get more, and go out and party. Luckily one isn't a complete retard after one beer, so we still ended up going home after a cold one. I need to stress that we went to our respective homes (except for the guys, who share a flat) and our separate beds and that we didn't end up sleeping together. Getting older isn't synonymous with changing one's sexual orientation.

It was a great night and I'm happy I could count on the guys for company and fun as my girlfriend was out of town. Had they not been here, I have a feeling I'd be sitting at home with a bottle of coke playing Starcraft II or Mass Effect II.

A weekend trip to Alta

2010-07-18T20:58:00.006+03:00

I got my first (and last) weekend off work, so I was finally able to visit my father and other lovely people in Alta (a town a mere two hours drive from here). Since my brother has got both a car and a license to drive it, he was given the enormous responsibility of getting us to Alta. Alive. And we actually made it there without the car burning up or being stopped by the cops! Who would have guessed it?

After a long day of work followed by a drive to Alta, our stomachs started telling us it was time to get some nutrition. And what better nutrition is there than a kebab plate consisting of kebab (d’oh), French fries, salad and garlic dressing? Delicious and healthy at the same time (hey, the tiny salad portion has to count for something!). We even got our father to join us, and since he was feeling ever so generous, he even agreed to pay for the whole damn thing. We were off to a good start. Since it was getting late already, the rest of the evening consisted mainly of chatting (the real kind, where you actually talk face-to-face with other people), surfing (no, not the real thing with the surf board and the blue waves) and a walk along the sea. The latter is actually quite soothing due to the beautiful surroundings up here.

The almighty weather Gods had a surprise in store for us on Saturday; instead of being awakened by rain and wind, we actually woke up to around twenty degrees Celsius and warm sun beams. This is far from normal up here, so everyone was running around the house singing songs and dancing (well, almost). At least I was feeling happy about it. The weekend was just getting better and better, and for once this summer, I think I actually felt a sweat drop or two on my forehead. At one point I was even contemplating applying some sunscreen, but then I decided to drop it and just continue living on the edge of life. That’s how badass I am.

My brother and I were hoping to do some shopping in Alta, but finding nice clothes in Alta proved impossible. Honestly, what’s up with clothes these days? I couldn’t find a single shirt I liked. Either I expect too much or all the designers are blind or on drugs. Or perhaps you have to be on drugs to like the clothes? On the other hand, my brother saw some shirts he liked, but for some reason he didn’t end up buying them. I guess they weren’t all that, or maybe the stiff price had something to do with it. The shopping endeavor wasn’t a complete failure though; my brother decided to ditch his old, shabby-looking shoes and get some new ones. And they didn’t set him back more than about ten Euros. And this was in Norway! That’s like finding water in Sahara or a woman without an STD in Africa!

The rest of the day was spent doing two things: grilling and going to the movies. It took a while before the grill was ready for work (due to bad coal, apparently), so I played around with my third sister’s camera meanwhile (yes, Linda!). I felt like a little paparazzi as I was running around the terrace and the garden, taking photos of everyone. Multiple times. I had fun and I dare say I managed to take a couple of really good photos. If only my friends were celebrities, I could have earned major scrilla selling these photos to the tabloids. Maybe someday, eh? I love gadgets and so I fell in love with Linda’s camera after taking just a few photos. Love at first shot in other words. Now I’m seriously considering getting myself one of those bad boys. We’ll see what happens. Perhaps I should consider becoming a photographer. ;)

Anyhow…after devouring some delicious grill food, we went to the movies to see “Knight and Day”, which is an action-comedy starring Tom Cruise and Cameron Diaz. I had no expectations, neither did my brother, Linda or Helen (Linda’s friend, who also tagged along). The movie was alright, and it definitely had its moments, but I didn’t feel very impressed by it. I ended up giving it a 6/10 in the end. Some of the action sequences were good, but Cruise was funnier when he was jumping on Oprah’s couch a couple of years ago.

Now I’m back in Hammerfest and tomorrow it’s back to work again. I had a really great weekend though, so I felt like writing a “short” post about it. This is something I decided to do for myself, but also for those of you who want to read what I’ve been up to. Most other days just consist of work, surfing and TV, so there’s not really that much to write about these days. Of course I could write about the lovely customers at work, their funny jokes and whatnot, but I feel I’ve written enough about it. At least for now. Speaking of work, I only got three weeks left. Strange how fast time goes sometimes. Still looking forward to going to Oslo and Barcelona next month. I miss my girlfriend too, so it’ll be nice to see her next month as well. A lot of love to all my friends out there too. <3 Peace out!

En Rema 1000-sommer

2010-06-30T21:18:00.003+03:00

Ja, så befinner man seg bak kassa på Rema 1000 igjen. Et godt tegn på at det er sommer. Sommeren er, økonomisk sett, en meget ugunstig periode for en stakkars student: uten stipend (eller lån) blir man ofte nødt til å bruke sommerferien på å jobbe. Det er kjedelig til tider, men samtidig hadde man sikkert fort blitt lei av å tilbringe sommeren hjemme, uten penger. Jeg kan forestille meg hvor misunnelig jeg hadde vært på de som jobbet, hadde penger til å reise, og bedrive en ellers hedonistisk livsstil. Sånn sett er det ganske kjekt å tjene litt penger. Da kan nemlig jeg også nyte livet til det fulle når jeg får lønning. Og det akter jeg også å gjøre. Men før du leser om mine sommerferieplaner, skal jeg gi deg et innblikk i hverdagen på Rema 1000!

Det er tanken på den kommende lønna -- spenna, gryna, mannaen, kronasjene -- som gjør at jeg utstår de utfordringene jeg møter i en hektisk hverdag på Rema. Hvilke utfordringer, spør du. Vel, nå er ikke jobben som kassør på Rema verdens mest utfordrende eller stimulerende jobb, men iblant er livet på Norges favorittbutikk (?) tøft. Bare så det er sagt. Det er hovedsakelig kundene som iblant krydrer en ellers grå og monoton hverdag med ymse utfordringer. Disse utfordringene, om man nå kan kalle dem det, består ofte av å hjelpe kunden å finne en viss vare, eller å skaffe en pappeske som kunden kan bruke til å pakke sine dyrebare varer i. En annen vanlig oppgave er å tømme pantemaskinen, og det er også en av de mest hatede utfordringene man møter som butikkmedarbeider. Men må man, så må man. Jeg håper virkelig roboter tar hånd om sistnevnte arbeidsoppgave i en veldig nær fremtid. Det som gjør meg mest forbanna er kunder som er så jævla apatiske at de ikke engang orker å tømme den fordømte tomflaska for væske. Helst skulle jeg skrudd av korka på den aktuelle flaska, og kastet inneholdet på amøben som matet den inn i maskinen. Men som du vet, så har kunden ALLTID rett. Og kunder skal man faen ikke kødde med i et serviceyrke.

Disse kundene, disse organismene vi kaller mennesker, Remas levebrød, er for det meste joviale og godlynte individer, men en sjelden gang treffer man en og annen idiot (eller hestkuk som de sier her oppe i nord). Sistnevnte gruppe, idiotene, har ofte lite tålmodighet og forventer at alt går som smurt, og dette fort som bare faen. Å vente ved tippekassa i mer en ett minutt er uaktuelt. Å betale hele 70 øre for en plastpose går til nøds, men helst har man med seg egen pose eller forventer å få esker. I fjor var det en kunde som var av den oppfatning at han ikke skulle behøve å punge ut for bærepose(r) siden han handlet for flere tusen på Rema. Hver måned! Så vidt det er meg bekjent finnes det ikke en slik policy ved noen Rema-butikk i landet. Posene måtte han altså betale for. (Han ville ikke se kvitteringa, så han la aldri merke til at jeg tok betalt for dem).

Når vi nå en gang er inne på emnet kunder, så skal det nevnes at jeg traff en mindre hyggelig kunde forrige uke. Om jeg nå ikke er helt dum, så var hun fra Storbritannia. Det hørtes iallfall sånn ut. Uansett -- hun begynte å pakke varene sine, og etter en stund ble hun stående ved enden av kassa å stirre på meg. Hun hadde tydeligvis en bekjent i køen da disse to utvekslet noen fraser med hverandre. Jeg antok derfor at de var venninner, og at denne dama ventet på venninnen sin. Jeg tok visst feil, for etter en kort stund uttrykte hun misnøye med måten jeg hadde betjent henne. Jeg hadde gjort en fatal feil; jeg hadde glemt å skyve hennes resterende varer lenger ned på båndet. Hun nådde dem derfor ikke. Oops. Krise! Dette var en dame som tydeligvis ikke hadde trent på en stund (jeg kan tenke meg at hun sist utsatte kroppen for prøvelser på gymtimene på ungdomsskolen), for hun ville absolutt ikke rikke på kroppen sin for å nå varene selv. Nei, slike anstrengninger burde vel ikke en kunde behøve å utsette seg for. Kanskje hun hadde unormalt korte armer? Jeg husker ikke. Likevel -- hun mente at jeg burde ha fattet dette fortere. Jeg visste jaggu meg ikke at man måtte være tankeleser for å jobbe på Rema. My bad. Ettersom kunden alltid har rett, så måtte jeg selvsagt bøye meg i støvet og beklage og alt det der. Alt som hører vanlig folkeskikk til, vettu. Jeg anså saken for å være ute av verden, men før hun dro, så hun ondskapsfullt på meg, åpnet munnen og ytret ordene som traff meg midt i mitt stakkars kassørhjerte: ”Du kommer ikke til å ha denne jobben lenge”. Au. Jeg kjente ondskapen, hatet. Jeg må innrømme at det stakk litt, men hun har sikkert vært hatet og spottet mesteparten av sitt liv, og da er det jo klart at man må få utløp for sitt raseri nå og da! Og hvilken bedre syndebukk enn en ussel kassør på Rema -- et individ uten ambisjoner og mål i livet.

Bortsett fra en heslig kunde nå og da, så er det faktisk helt greit å ha sommerjobb på Rema. Dette er nå min tredje butikksommer, og jeg tviler på at jeg kommer til å sitte bak kassa neste år, men man vet jo aldri, så jeg skal ikke si noe helt sikkert. Jeg er heldig da mine kolleger virker ganske greie, og sjefen(e) er også trivelig(e) og later til å ha beina relativt godt plantet på jorda. Til tider er det mye å gjøre, men jeg jobber jo bare på Rema i noen uker til, så dette er noe jeg burde klare ganske bra. Dessuten er det som sagt alltid trivelig å tjene penger.

August blir en gledens måned, for da skal undertegnede ta sommerferie. Ordentlig sommerferie! Først skal jeg til Oslo med søsteren min, og deretter er planen å dra til Finland, treffe kjæresten min, og dra videre derfra til solfylte Barcelona. Jeg gleder meg veldig, og tror at august kommer til å bli en veldig fin måned. Da får jeg endelig lønn for strevet. Og kose meg, ja, det kan du banne på at jeg skal. Det er nok ingen hemmelighet at jeg er en liten hedonist.

Behandle andre som du selv vil bli behandlet. Vær derfor en grei kunde!

-Tommy

A brief note about my exchange in Sweden

2010-05-24T20:26:00.005+03:00

Those of you who know me well are aware of the fact that I'm not a big fan of change. I don't normally like moving to new places (unless my current hometown is awful) and the thought of having to enroll at a new university/school sends me running to the hills. It's not irrational behavior either – change is equivalent to uncertainty and thus a lack of security. Taking my phobia -- if you can call it that -- into consideration, you can only imagine what state I was in last summer as the moving date to Växjö got closer and closer. I was very hesitant and pessimistic about leaving the security of my hometown in Finland, but at the same time I didn't even have any sound reasons for wanting to stay there. Sure, it was a nice city and my university was there, but I never felt emotionally connected to it as most of my friends lived elsewhere. I should have been thrilled about the idea of going to Sweden, having the possibility to meet new people and get to know another country, but the pessimist in me was telling me to be skeptical. It turned out the pessimist was wrong as so many times before.

I would guess that the things most students enjoy about going on an exchange is the chance to meet new people (who can turn into lifelong friends if things go well), to get to know a new culture and its language and of course to attend a lot of parties. Being Norwegian, I can't really claim that I came because of the exotic culture and language, but rather to meet new people and make some friends along the way. Unfortunately my studies here in Sweden haven't been that easy, which means I was unable to attend to as many parties as I would have liked to, especially during the first semester. Some exchange students had the luxury of doing “simpler” courses (I’m just envious) with a lesser workload, which naturally allowed for a more social lifestyle. I came here to do some minors, however, so the workload turned out to be quite high. That being said, I do feel that I have learned a lot here, and learning is always a good thing, right?

So what did Sweden give me? Well, as I already mentioned, I have acquired a lot of knowledge due to the fact that I had to spend so many hours in front of my school books. That's great, but it doesn't sound very exciting, does it? Luckily I have met a lot of great people as well and hadn't it been for those people, I wouldn't have enjoyed my exchange nearly as much as I have. Unsurprisingly, the social aspect is the greatest thing about going on an exchange, and I think this is something that applies to most students. With two weeks left in sweet Sweden, it's difficult not to feel slightly blue about leaving. Memories have been made, people have been befriended, beer has been drunk and dance floors have been violated. Even though the people are leaving, the memories still remain. At least until we get diagnosed with dementia somewhere ages and ages hence. I know I'll be looking at my photos from Sweden every now and then and relive those great moments and I hope everyone else can say the same thing.

To those contemplating about going on an exchange: stop thinking about it, just do it already!

"Don't cry because it's over. Smile because it happened."

The past and the unknown future

2010-02-19T18:05:00.004+02:00

Times change and technology develops so fast that one can only wonder what the world looks like in ten, let alone fifty years. Back when I was young (God, I feel old saying this) most children spent their free time playing football, board games (Ludo and the Star of Africa being among the favorites) or just bicycling around the neighborhood. The Internet was unknown to most people and in the 80s it wasn’t really all that exciting either, as it had a very limited user base and the only thing you could really do on the Net was to transfer files or participate in different fora such as Usenet. Some individuals were ahead of others, though, and these people, these übergeeks, were already fiddling around with their Commodore 64s in the mid-80s. Other children, like yours truly, were busy convincing their parents to invest in a Nintendo in the late 80s. Others were more loyal and remained affectionate and faithful towards their board games. Me and a bunch of others, however, began spending considerably less time playing Ludo and considerably more time playing games such as Mega Man and Super Mario. Yes, I was a gaming slut, and I suspect this is when I first planted the nerd seed inside me, one that would grow bigger and bigger over the coming years.

The 90s came, technology evolved greatly, people died (well, at least King Olav V of Norway did) and as it became more and more popular to pay with bank cards in stores, people realized they no longer had to carry money with them. As a result of this, a great many people were dumbstruck and found it surreal that instead of using hard cash, one could actually use a plastic card to pay for groceries at the store. What kind of devilish magic facilitated such things? Yes, those were truly revolutionary times. Most gaming fanatics, however, were more excited by the next Nintendo console, cleverly named Super Nintendo. And not without reason; the graphics looked better and games such as Donkey Kong Country and Super Mario Kart provided heaps of fun. It was difficult to imagine that anything cooler would show up, but they always do and people quickly abandoned their Super Nintendos when Sony released their Playstation console in the mid 90s. Around the same time the Internet had grown immensely and some lucky individuals set out to surf the unknown spaces of the Net already then.

Of course technology didn't stop evolving with the release of the Playstation, and the world changed more and more every year. At least it felt like it. We got our first PC around 1997, but back then we did not have an internet connection. Just having a PC gained you some respect, so I was still one of the cool kids in the neighborhood. In fact, I don’t believe we got an Internet connection until 1998 or so. And back then terms such as ADSL and 3G were unheard of, so we had to settle for a crappy ass modem, with a speed similar to that of a snail. Oh yes, the Net might not have been very grand back then, but still graphic enough for our little modem having to struggle hard to download a simple page. It’s funny to think of the fact that I actually bothered using a computer without an Internet connection. The thought of having a computer without an Internet connection just appears repulsive now. What fun is a computer if you don’t have the ability to waste hours on Facebook and Youtube? Not to mention the fact that an Internet connection allows you to play games with people from all over the world. Who would have known that things would change so fast? I’m currently sitting on a 100/100 Mbit connection, which means that the Net is my bitch!

This is mainly a personal reflection about how quickly things, especially technology, can change, and I often find myself wondering about what the future will look like. It is indeed an enigma, but a fascinating one at that. Will our world look like the one portrayed in movies such as I, Robot, Star Trek or Surrogates? Will it be the kind of world we want to live in, or a nightmare where we are controlled by our own creation – technology? Who knows? Only one thing is for sure – we’re going to be residents of that futuristic world before we know it.

The power of scents

2010-02-12T22:09:00.002+02:00

I am sure you have experienced how the scent of something or someone can take you back in time. It is funny how something so seemingly simple can trigger powerful emotions in us; the smell of your girlfriend or boyfriend’s perfume can bring to mind memories of pleasant evenings spent with him or her, whereas the scent of summer or spring can produce feelings of happiness and joy. Speaking of summer, whenever I apply sunscreen on my skin, my mind immediately sets out on a journey to previous summers, and my mind becomes overwhelmed with images and sounds of days gone by.

It is a special kind of magic, and while I do enjoy travelling back in time through scents, it often leaves me with a feeling of nostalgia. I often find myself wanting to go back in time and relive those happy moments spent with good friends, but for obvious reasons I cannot. While one may not always appreciate those moments as much as one should when they actually occur, our minds seem to be smart enough to store them for us. So if you do not wear sunscreen: apply some next summer and experience the sunscreen time machine effect! It works.

2009 from A to M

2009-12-31T01:32:00.004+02:00

Here's a brief summary of 2009. Initially, I had planned to write something about the year using the whole alphabet, but that would have been too long a post. Trust me. I doubt many of you will sacrifice braincells reading this one, but here goes nothing.

A is for Avatar, James Cameron’s latest movie and instantly one of the biggest movies of the year. Movie-wise, one of the biggest surprises for me this year. The trailer didn’t excite me at all – in fact it made me not want to watch the movie. Due to all the hype, however, I still went to see it with my girlfriend. Both of us expected a major disappointment, but three hours later we walked out from one of the best movie experiences of the year. The only minuses were that it wasn’t very original, and it was a tad bit too long for me. Check it out! It’s currently rated 8.8/10 on imdb.com, so Cameron must have done something right.

B is for Bodypump, a fitness program where you listen to great music while exercising to the max! Trust me – you don’t want to look bad in front of the inhumanly fit instructor and 40-year-old women who lift more weight than you without breaking a sweat. In an attempt to do something else than study, drink and sit in front of the computer, I’ve been going to the gym now and then for the last couple of years. Exercising is supposed to be good for you, and why would I reject good things? Some even claim it’s fun, but I don’t know if I’m there yet. Anyway – Bodypump has become my new favorite form of exercise for numerous reasons; it’s less boring than trying to figure out how to use the alien-looking equipment at the gym, and you push yourself harder. An added bonus is that you rarely encounter steroid-eating gorillas in Bodypump classes. You know who I’m referring to; the guys that look like XL-versions of Bruce Willis in Die Hard, with arms wider and thicker than your legs, and with grunts and groans that resemble sounds made when an individual jizzes off to XXX on the Net. There - I said it, I meant it, and I’m here to represent it!

C is for the Czech Republic. My girlfriend and I spent almost a week in the wonderful city of Prague in August. Neither of us had ever been there, and it turned out to be a great experience: cheap (and tasty) beer, low prices and a lot of places to see. The weather was fantastic, too, and I definitely want to go back there some day. The perfect place to go with your girlfriend/boyfriend!

D is for Denmark. Maybe you are familiar with the expression “Something is rotten in the state of Denmark”. Well, nothing was rotten there this August. (Except for the prices, but I’m used to it being Norwegian and all) Why would a Norwegian invade the kingdom of Denmark? Well, I had to pay my respect to my man Thomas Baark as he successfully had managed to tame and fool my girlfriend’s sister, Hanna Baark, into marrying him. I went there a few days after my summer job ended, and it turned out to be one of the nicest memories of ’09: happy people, great food and great weather. Too bad the musicians were so bad. Oh well, you can’t always get what you want.

E is for English. I’ve always had a thing for English, so I started studying English as a minor at Växjö University in September. It has been a lot of work, but I’ve learned a thing or two along the way. With just one course left, I can soon say “mission accomplished”. Oh, btw, Old English is a mean biatch.

F is for Friends. I once read that friends are the family you choose yourself. There’s a lot of truth in that phrase. This year has been both bad and good when it comes to friendships. Due to my moving to Sweden, I had to say goodbye to my closest friends. Saying goodbye is never fun, and it always hurts. Despite the fact that we all keep in touch, I often find myself longing for the good times we spent together. I feel that I should have appreciated them more, and I wish those moments of joy and fun lasted longer, but time has a tendency to go fast when you’re having fun. Joel, Carsten, Vivian and Sari: We will meet again and we’ll have a helluva good time when we do! You are all like family to me. Some positive things happened as well though; new friendships were made in Sweden, so things are not all bad. Who knew that there were nice Swedes, Americans and Canadians out there? I kid, I kid.

G is for Games. Being the geek I am, I have to mention games. It shouldn’t come as a surprise to you! If it does, you should ask yourself if you truly know me. Fallout III was a positive surprise this year, and now I just feel silly for not purchasing it when it came out last year. D’oh. Thank you, Jordan, for enlightening me. A lot of games have been published, and I’ve probably forgotten plenty of them, but Modern Warfare II and the new Monkey Island episodes turned out to be among the best games of the year. The former boosts a great single player campaign, but unfortunately the multiplayer campaign leaves a lot to be desired. Consolification, anyone? I’ve been a fan of the Monkey Island series for a long time, so of course I had to buy all five episodes when I came across them. A lot of fun has been had, but despite me being older than when I played my first Monkey Island game, I’m still not that good at solving those damned puzzles.

H is for Helsinki. What can I say? When it comes to entertainment and fun, most of it was had in Helsinki due to the great people living there. Expensive beers, crazy dancing (if it can be called dancing) and 4 a.m. conversations with your best friends, need I say more?

I is for Idiots. You encountered them this year, and you’ll encounter them next year. Watch out!

J is for Joy. When my girlfriend and I reached the decision to go to Sweden, I was feeling anything but joy; I was scared, and I didn’t want to leave my friends and the “safety” of home. A few months later, I realized I had been freaking out for no reason; Sweden proved to be a nice place to study (despite the amount of work), and a great country in general. As mentioned earlier, I met a lot of new people from all over the world. Very cool. The Swedes don’t hate Norwegians by the way, they are just jealous of our wealth (why do you think most of them flee to Norway?) and don’t understand our fascinating language (despite Swedish being so similar!).

K is for Komedy. I know comedy is spelled with a C, but I had to fit this one in. Besides, if they can get away with it in Mortal Kombat, why can’t I? My favorite comedian, and indeed the favorite comedian of many of my friends, is Pablo Francisco. Together with my friends I’ve been ROFL-ing and LMAO-ing at his Youtube-videos for a long time, so naturally we (my girlfriend, my friends and I) had to get tickets when we discovered that he was coming to Helsinki to entertain the cold and grumpy Finns! Tickets were bought, and months passed (slowly…), but the day finally came – Pablo was in Helsinki, and together with his comrades he was going to entertain us for two hours! All of us thought his show was hilarious despite the insatiable Joel Peart, but then again, he is of British descent, so one must not expect too much. I had never before been to a stand-up comedy show, so it was a new experience for me. Definitely one of the highlights of the year.

L is for Laptop. After working my ass off in Norway over the summer, I had gathered a lump of money. That’s right: I had that cheese, I had that cheddar, I had the dough, I had them Benjamin Franklins. I’m quite relentless when it comes to spending money, so I finally bought myself a laptop! I will admit that I haven’t used it a lot in Sweden, but it has been very useful on my trips. I am actually writing on it right now. You see – it’s not that useless. I could have spent money on far worse things, such as call girls and gentleman magazines.

M is for Moving, Movies and Michael. My girlfriend and I finally got to move together in August after living in different cities for several years. How was this possible, you ask? No, it wasn’t a miracle – we both simply applied to go on an exchange to the same university. As a result of this, we both moved to southern Sweden in August, and we will stay there indefinitely. Okay, so we will return to the land of Finns some day, but Sweden is great most of the time. Okay, moving on to movies then. Movies YOU should watch: Avatar, The Hangover (one of the best comedies ever made), I love you, man, A Christmas Carol, Drag me to hell and a bunch of other movies I’ve completely forgotten about. Finally: R.I.P. Michael Jackson.

Home

2009-12-22T22:39:00.003+02:00

Where is home? Is it where my family lives, where I study or where most of my friends are? Or is it where I gave my heart away and got so much in return? Perhaps it’s where I became me – where I laid the foundations of what I am today? Sometimes the answer seems self-evident, but then I have those moments where I’m uncertain again. It’s very confusing because it feels like I need to know, but maybe I don’t? Sometimes I want nothing than to be home, but then I have those days where I want to be anywhere but there. Peculiar and stressful! The search for a place to call home is proving to be difficult. What’s common is that I often love parts of each “home” I’ve been to, but rarely the whole thing. I guess it’s hard to satisfy me. I feel like a sailor without his compass (back in the olden days when they still used such things) or like a tumbleweed rolling restlessly along the desert. I don’t know where I’ll be some years from now – maybe I’ll never have a “permanent” home but change homes every three years. Who knows? Sometimes I do wish I could decide, but it seems impossible for me.

A few honest words about some of Växjö's dinner establishments

2009-11-06T00:24:00.000+02:00

I quite enjoy eating out once in a while - be it due to a special occasion or just to avoid creating a mess in my own kitchen. I've been living in Växjö for some months now which means I've dropped by a couple of restaurants already. In general I've been VERY disappointed with the food I've been served; once I even got food that was more resemblant to prison food than restaurant food. To me that's not a very good thing. Especially not since I have to pay top dollars (or Swedish kronor in this case) for that piece of shit they dare call food. I've been more disappointed with the food at most places than I've been pleased with it. There are, however, a few exceptions. Only one is mentioned in this note, however.

*OXGRILLEN

Oxgrillen is a basic burger joint next to the cinema downtown. I had read good things about it, so naturally I was hopeful when I stepped into the place and saw their menu: their selection isn't very big, but the photos looked promising. After a mere 10 minutes it became clear to me that photos lie. At least at Oxgrillen. Yes, it is a burger joint, but they had something called "Countrysteak" on the menu, so I decided to go for it since I love steaks. I should have been skeptical due to the low price (about 65 SEK), but I crossed my fingers and hoped for the best. So much for hope. The steak looked more like a poor man's version of a hamburger than a steak, and tasted very fake (the little taste I could actually taste) as well. Bummer. I got a tiny, tiny bit of salat with it, but nothing fancy. In fact, I can't recall the last time I've seen such a small amount of salad served with a meal. Naturally fries were included, but for some reason the staff at Oxgrillen thinks putting a fuckload of mayonnaise on top of the fries makes it a great meal. WRONG! What the hell were they thinking? My arteries are already fighting the burger and fries, but to put up a stand against mayonnaise at the same time? No arteries are up for that task. The fries were definitely the best part of the meal, but the mayonnaise sadly screwed it up quite a bit.
Mayonnaise would have been fine it the amount was reduced severely.

3/10. MAYONNAISE HELL!

*ROYAL THAI

One of the compulsory Asian restaurants in town, situated opposite of the railway station. I know I shouldn't have done it, but their "buffet" managed to fool me. Damnit! Who would turn down a buffet with a wide variety of Asian food? If my memory serves me correctly, I had to shell out around 80 SEK for the buffet (meaning I could eat as much as I wanted). The price was acceptable, but the food was treacherous! Don't be fooled, my friends. The food was dry, tasteless and didn't make me want to come back. I enjoyed the first spoonfuls, but I guess my taste buds woke up quite fast! At a buffet you want to eat as much as possible due to the simple fact that it's free, but it proved a hard task at Royal Thai due to a horrendous selection of tasteless junk. I started feeling slightly nauseous after finishing my first plate which naturally resulted in me not eating much more. In fact, I haven't been to a buffet ever since and now I'm very skeptical about any Asian buffets. I've been disappointed before.

2/10. DON'T DO IT!

*LA GONDOLA

This "restaurant" is situated next to Oxgrillen downtown. When it comes to apperance, it doesn't look like much. In fact, it looks like the kind of restaurant you would find in the old Soviet 20 years ago, but my friends and I decided to give it a shot. This time I was actually hopeful due to the fact that a normal meal costed around 120 SEK (sort of expensive). I thought that high price equals good quality. Appearently not. A high price at La Gondola means nothing else than that they're ripping you off. I ordered a schnitzel and potatoes. Doesn't sound like much, and it didn't look like much either! When it comes to esthetics, this meal was definitely the ugliest looking piece of shit I've seen in a while. Burned potatoes and a burned schnitzel for 120 (?) SEK. Are you fucking kidding me? I was very disappointed in the meal - it was barely edible, but I forced it down my throat anyway (as best as I could). At this point I felt I had to voice my opinion about the food. I had actually hoped for feedback sheets where you rate the food and service by using different smileyfaces where ":)" means good and ":(" means utter crap. Unfortunately La Gondola didn't have these, so I had to give oral feedback to our waitress. I told her straight that the food was quite bad and asked if I could get a discount. She didn't really reply, but I'm pretty sure I could see a small frown on her face. I didn't get a discount either. In retrospect I feel kind of bad about complaining to her and not the chef, but at the same time I was honest and didn't just keep shut and accept that piece of rubbish they call food.

1/10. AVOID AT ALL COSTS.

*MAIDO

Maido is a cosy sushi restaurant (they do sell a few other dishes as well) in downtown Växjö. It's close to Åhlens, but not necessarily that easy to find. If you like sushi, you should use a map to find the place if you have to. It's a hidden gem. I'm not a big sushi fan, but I've eaten it a few times during my life and I enjoy it now and then. Thanks to Maido I'm now a bigger sushi fan than I was before; the sushi tasted great, service was good and the place looks charming too. They definitely use fresh ingredients! I could taste it. A sushi meal costs around 80-140 SEK (depending on what you want, of course), and it's well worth the money. I've been there twice with my friends and girlfriend and I have yet to hear a complaint about the food there. Just writing about it makes me want to go back there.

10/10. TRY IT!

That's all for now as I'm getting slightly tired. Maybe I'll post some more reviews later. ;)

Living in Sweden

2009-10-29T23:53:00.005+02:00

I've been living in Sweden for some months now, so I thought it was about time to write a few words about my experience of being an exchange student here. If we haven't talked in a while, well, this will be a valuable update for you (if you really care that much about what's going on in my life)!

The academic year consists of two semesters. I'm trying to get two minors here, so I spend one semester on each minor. This semester I'm studying English, whereas I probably will be studying psychology next semester. English is quite interesting (not all the time) since I've always been fascinated by it. It is, however, proving to be a more challenging task than I initially expected. Well, whatever doesn't kill you simply makes you stronger, right? At least I'm giving it my all; I end up studying many hours a week (even during the weekend), which sometimes is a necessity if you want to keep up with the teacher(s) and the lessons. I can honestly say that I don't think I've ever worked this hard at school/university. Ever. On the bright side, I guess I'm learning something. My teachers are great; we only have one native English teacher, but she is funny and possesses a charming Scottish accent (toned down, so we'll be able to grasp what she says, though). The rest of the teachers are all Swedish (as far as I know), but they speak English just like any Briton. One normally has to be prepared for every class, so reading and preparing is always a good thing. You don't really appear as very smart if you answer "I don't know" to every question. Speaking of English - I have an exam in English linguistics next week. Wish me luck!

So how is living in Sweden? Not too bad actually! The language is very easy for me, so I understand everything I read and hear. At least almost everything! The Swedes seem to understand Norwegian fine, but there are certain words/phrases that their brain just can't process. Oh well. When I came here, I was pleasantly surprised about the price level. It's relatively cheap to live in Sweden, especially if you come from Finland or Norway (which I do). Put simply - I have more buying power in Sweden than in Finland. Hail to the euro! There's one big difference, however, and that is when it comes to the price level of the lunch at the university's restaurant; a lunch actually costs as much as 6€ here! Compared to Finland where you have to shell out a mere 3-4€ for a lunch, the difference is noticable. I suspect the food served here might be a bit better though. Not dissing school food in Finland, but sometimes I ate what resembled prison food at my home university. That hasn't happened here yet, but maybe I was just unfortunate in Finland? Could be!

So besides studying - what does Tommy do? I have returned to my healthy lifestyle, which means I'm going to the gym again. It's been a bit on and off during the last year (often due to moving and such), but I feel very content now: I usually do a few bodypump/bodycombat classes per week. It feels great, and if you are to believe researchers, it should boost one's learning ability. Here's to hoping! I have noticed that going to classes is way more fun than just playing around with all the strange equipment in the gym; I push myself harder in classes and time goes much faster. Plus I get to listen to loud music while exercising! I still drink soda, though (Dr. Pepper is my new addiction), which could be considered unhealthy, but I can live with that. It's hard to be 100 % healthy. Oh, and I still love to play computer games, but who in their right mind wouldn't?

I'm going to spend the weekend reading for the exam and preparing an oral presentation. Great. I hope YOU will have a more exciting weekend!

Observations of a shop worker

2009-07-14T23:05:00.000+03:00

I've got a summer job at a supermarket in Northern Norway this summer. The first week was stressful, and I thought I wouldn't be able to handle it, but I've gotten into the routines now and know the basic shit. Since I sit behind the counter a lot, I get to observe a lot of different people during one day. Most people are nice and don't even utter many words, others complain about products that have the wrong price tag or sigh when something takes too long. Some people even attempt to pull some jokes, and this is what amuses me, because there are two jokes that I hear every week. I don't even consider them very funny, but since I have to be polite I always fake a laugh or a small giggle and I'd still take bad jokes instead of pissed off customers.

Me: Do you want a bag?
Customer: Yes, it's a little too much to carry in my pockets! [insert laugh and huge grin]
Me: Yes, I suppose so... [insert fake giggle and fake smile]

That's one of the two jokes. The customer often looks at other customers while saying it, hoping to get more people laughing and thus feeling better about himself. Hilarious. A real crowdpleaser that one.

Me: Do you want the receipt?
Customer: I doubt I get anything back on my taxes if I preserve it! [insert laugh and grin again]
Me: Yeah, unfortunately I doubt you would... [insert fake giggle and smile again]

It's just funny to hear those jokes so often. I dont know who came up with them to start with, but it must have been some fekkin' clown! Funny thing is I heard the exact same jokes when working in a shop in another city last year.

Another funny observation I've made is that Norwegians (at least up here) seem to drink a lot less beer than our Finnish neighbors. That's how it appears, anyway. During one shift I might get 5-10 people buying beer or cider whereas it seems like every 4th customer in Finland carries home a six-pack or twelve-pack from the shop. Crazy! Maybe the high prices scare customers here? Maybe they are brewing stuff at home? Who knows.

On a sidenote: I woke up today, and I saw snow! Wet snow coming down from the skies above. I really need a couple of weeks in some warm country after this.

Tommy out.

Observations and lessons I've learned over the years.

2009-04-05T00:43:00.001+03:00

1. Smoking has never been, and will never be cool.
2. It's far from OK to watch Gilmore Girls or Ally McBeal if you belong to the male species.
3. Boys that wear pants that are so big they expose their buttcrack should be kicked in the (sch)nuts.
4. You're too boring and common if you watch popular movies and listen to music that's being played on the radio (top 20).
5. If you've consumed so much alcohol that you can't remember the name of your mother, it's RARELY a good idea to hit on a girl in a bar.
6. It's your duty to laugh of guys that drive around in cars taken out of The Fast and Furious while playing loud music, but when you sit in that same car it's actually quite cool and a lot of fun.
7. You're gay or way too feminine if you use skincare products or generally care about how you look.
8. Gaming as a hobby is only approved by a minority of girls. If you mention that you enjoy a game of GTA IV or Call of Duty IV the girls run for the hills.
9. GTA IV and black metal doesn't make people kill.
10. Girls never take the initiative.
11. It's actually a good thing to be arrogant and emotionless. It's often considered an attractive quality by females. The nice guy can only be a friend...
12. To satisfy the demands of today's society one should work out on a regular basis, eat the right sort of food (sorry, McDonald's and milk with fat is a no-no!), have at least a bachelor degree and wear the right brand of clothes.
13. Men are absolutely not allowed to enjoy movies like Titanic or The Notebook. If one happens to shed a tear one can not be called a man anymore.
14. It's uncomfortable sitting in the train if someone sits opposite of you. You never know where to look. Way too awkward!
15. We're rarely happy with the present time, but in a year or two we refer to these days as "the good old times".
16. It's common courtesy to laugh when cool people tell jokes, even when they're not funny.
17. Most of us were braindead, hormonal idiots in upper elementary school.
18. Beer never tastes good the first time. It takes time to get used to the taste. Most people adapt due to peer pressure. Real men can't drink cider or girly drinks like Smirnoff Ice.
19. We mock reality-TV shows, yet we watch them every week.
20. Being a Macgyver fan is still cool in the 21st century.

Dental horror

2009-03-12T18:58:00.001+02:00

So there I was. Alone in the sterile hallway. From behind the big, beige doors I could hear the sound of metal hitting teeth. I was at the place where the white collar workers dictate and rule. It’s their domain. Sweaty palms. Shaking hands. Wet armpits. I was at their mercy now. The next half hour of my life belonged to them. A voice in my head trying to convince me that they know what they’re doing. Words I didn’t entirely trust seeing as no one is perfect. People do make mistakes. Even doctors. What if something goes wrong? What if the dentist has been drinking last night and his hand coordination isn’t the best? Anxiety gets a chokehold on me. One of the white doors opens and another victim comes walking out. Bright light from the room blinds me. I spot the tools of the trade in front of me, inside the room. The torture chamber. Strange, foreign equipment I wouldn’t be able to name even if I got weeks to do so. The victim was a survivor. The men and women in white had done their job. There were no casualties. Maybe I’d come walking out of that door in thirty minutes too?

“So you’re next. The operation, right?” one of the women dressed in white says. I reply with a “yes”. I wait a bit longer and the one responsible for my life for the next thirty minutes or so, comes out and greets me with a “hi”. To my surprise I’m not called in yet. He walks down the hallway and disappears from my sight. The door is still wide open allowing me to see my throne; a green, futuristic yet comfortably-looking green chair. A woman shows up and tells me to lie down in the chair. The mouth surgery specialist comes back, looking forward to finish his work day. They tell me I’m the last patient of the day. “Just don’t rush it. Rushing things is very bad. It can seriously ruin my mouth. Be careful!” I hear myself thinking. One of the assistants hands me a couple of ugly-looking glasses. I’m told to wear them for a while. Looks like something that comes with a Donald magazine. Trusting the almighty people in white, I do as I’m told. One of the things I fear the most appears in front of my eyes: the dreaded needle. I don’t fight it though. Salvation comes in a needle filled with anesthesia. Afterwards I’m given a glass of water and two white pills. Proper service, hey! One is penicillin, the other one is just a regular painkiller. Painkiller? Not a big surprise, because pain is coming. At this point it’s impossible to say at what magnitude. I can only guess. I’m a good patient. I don’t fight the dentists or their orders. I do as I’m told and swallow both pills and finish it with a glass of life’s finest drinks: H2O. A little to my surprise, I get another glass. It’s not filled with water, however. It looks sort of funky with its pink color. Looks tasty. Supposedly mouth water of some sort. I can’t knock it down just like that. I have to keep it in my mouth for a minute. I follow the order, but I feel a bit stupid sitting there, looking at the clock, wondering how the dentists perceive me. It’s all very awkward. No one says anything and I can barely hear the clock ticking. Sixty painful seconds passes. Finally. Let’s proceed.

“So this wisdom tooth of yours, it’s a difficult one” the one responsible for the operation concludes. I try to utter a “yes”, but the anesthesia is kicking in and talking feels weird. My mouth is starting to feel, in lack of a better word, funny. I experience today’s biggest surprise as they put a big, green cloth over me. Is it really that bad? I’m friggin’ buried before they have even attempted to remove the tooth. “Help! I can’t see anything” I think to myself. At the same time I feel slightly relieved at the thought of not having to wonder how stupid and scared I look to the dentists. Why? Because they can’t see me under the cloth. I’m safe. All they can see and access is my mouth, and that’s where the work is taking place today. You see, a friend is leaving me. I’m afraid I’ll score lower on IQ tests after its departure. One of those jokes again. Heard it a million and one times now. I shouldn’t actually call it my friend because it has been everything a friend shouldn’t be. It’s been raising hell in my mouth, and now it’s going to handicap my personal economy too. It got its eviction note a couple of weeks ago, but it didn’t leave voluntarily. Now it has to be thrown out by any means necessary. In this case we’re talking about the use of them foreign tools: drills, needles and whatnot. This one is about to me a goner soon!

Thankfully my operation wasn't this bad.

I’m not familiar with all of the foreign objects put in my mouth, but they are needed to get the tooth away. I’m asked to keep my mouth wide open. Sometimes even for many minutes. Tiresome. My mouth isn’t made for this, but I manage. It’s a must. The female dentist to my left tells me to shout “aaaaaaa” or something similar if I feel pain, but to my surprise I don’t feel much pain at all. God bless painkillers and anesthesia. The dentists talk amongst themselves while I lie there, hoping for it to be over soon. From what I can gather from their speech, this tooth is a tough mutha! It wants to keep living in my mouth. As a matter of fact it’s hell bent on staying. After using different tools in an attempt to remove it, it finally gives in. I thought I’d feel it being jerked out of my jaw, but I don’t. “It’s gone” the dentist says. I feel relieved. Then they start doing something else in my mouth, something that feels extremely uncomfortable. My bet is that they are doing something to prevent it from bleeding too much, but in order to do whatever the hell it is the dentist is doing, he has to put some fingers in my mouth, one of them pushing my tongue backwards, almost causing me to puke. Horrific. Thankfully the horror is over after a couple of minutes. They remove the green cloth I loved so much. Truth be told I was afraid I’d die under it too. I saw images of friends and family walking in the door, looking at the room with all the alien equipment and me lifeless in my green throne. Mouth wide open and dead eyes. Turns out that wasn’t what faith had in mind for me this day. I was a survivor, just like the guy leaving the room half an hour earlier. From this point on it’s all routine: I’m told not to exercise or expose myself to physical strain for a week, water and food is a big no-no for the next couple of hours. I’m a bit disappointed when I’m told I can’t go to the sauna either. Typical. I had booked the sauna for Saturday. It’s a no-go for me then. I’m also told to get certain types of candy from the pharmacy. Penicillin being one of them. I utter a “thank you” as I leave to the hallway where I’m asked to sit with something cold pressed against my right cheek for half an hour. I’m actually happy, albeit feeling a bit numb and “not present”. I feel a river of blood floating in my mouth. Gross, but a normal reaction to this sort of operation. After thirty minutes I walk out, one less inhabitant in my mouth, passing the water tanks, the beige doors and the posters advertising and urging people to take care of themselves and their health. As the discussion of the dentists sitting in the staff room fade away and I’m about to walk out the door, I feel happy, but at the same time I pray I don’t have to be subjected to something similar in the nearest future. Score one for the good guy.

Twenty-O-Nine

2009-01-18T23:31:00.002+02:00

So you all survived 2008 and look forward to a new year? Great.

Christmas was great in most aspects. I was in Norway for a change, so I finally got the chance to see my father, brother and sister and her family. The social aspect was the most important one for me. The weather was, in lack of better words, crappy. That's how Northern Norway treats you - with a big, cold slap around your nuts. That's just to ensure that you come back again at a later time - for that second, more intimate slap (okay, so I don't know how it can be more intimate than slapping your nuts, but you get what I mean). Being able to hang with my bro and sis filled me with a feeling of happiness. We don't see each other that often since I currently reside in Finland (yes, one foxy chick managed to trick me out of Norway), so whenever I see them, it's always appreciated. Look at me getting all sentimental. Well, it's human, isn't it? It always brings a smile to my face to see my sister's kids too - they are so cute, charming and they grow up so dang fast! In a few years one of them will be a real teenager, and I can't wait to see how her parents handle that period. It can be a tricky one , filled with raging hormones, the first "real" boyfriend and it's a lot about finding yourself and fighting your parents and arguing with them is one of the first steps one has to take to get to the destination. The destination of identity.

So coming back to Finland wasn't actually as bad as I thought it would be. Sure, I miss the peeps up in Norway, but somehow I felt alright returning. I dropped by Helsinki to see one of my best friends first. We went out and brought down the reputation of one of the more famous bars in Helsinki. We're sorry! No, really. We should never have had that third (or was it sixth?) shot. After spending only a few days in Helsinki, I got my ass on the train to Vaasa. Got home, got seated in front of the computer immediately. Must be in my genes. Luckily my lovely fiancee came to visit me already the day after my arrival to Vaasa. We had a lovely time and I actually felt that our relationship grew stronger during the days she was here. Lovely, just lovely. I won't go into detail about everything we did, but we did a lot of the romantic stuff you see in movies. I'm talking about watching movies, going out to eat and lying next to each other on the sofa. There's just something very special about that feeling. Having someone else resting their head on your chest. Holding hands. Being able to sleep next to someone and to hear them breathe.

Guess what - I kept my New Year's resolution about getting a more active lifestyle. I'm back at the gym, baby. Lifting weights with Arnold Schwarzenegger look-a-likes and what not. I was doubtful at first, but after going there a few times now I actually feel comfortable with it. Maybe it's not my favorite thing to do, but I actually feel satisfied when I walk out of there panting and with shaky hands. Let's hope this continues. It does good for me to do something else besides sitting in front of this goddamn screen. Oh computer: I curse Thee! No, I don't. I love you.

Naturally we have to talk about something computer related, so here we go: Grand Theft Auto IV. I got it a few days ago. I just had to after playing it in Norway on my sister's Xbox 360. It's every bit as great as I thought it would be, although the PC version suffers from bad coding. Lazy programmers at Rockstar. They should have oranges thrown at their nuts. I must have some sort of nut-fixation. Just talking about punishing nuts today. I must be nuts! Hmm...that's not even funny. Anyway - I do enjoy escaping reality and I love to take on the role of Niko Bellic. He's the protagonist in GTA IV. I get to kill, I go to strip clubs, I get to steal, I get to hijack cars. I get to fuck shit up! How can that not be satisfying? Doesn't harm anyone either, except the computer animated figures. And that doesn't really count, does it?

May 2009 be good to us all!

What is the purpose of it all?

2008-12-17T01:45:00.001+02:00

How many centuries has man wondered about just that? It’s a question I won’t be able to answer in this simple post, but that won’t stop me from pondering about it. Why do YOU think we are here? Are we here to aspire to great things, to reach our full potential or are we here simply to enjoy sex, drugs and rock ’n roll? Maybe the sole purpose of our being is to see how long it takes before we fuck mother nature up beyond all recognition? Who knows. Maybe we’ll never get an answer, but history shows that we do make lousy decisions. We don’t even learn from our mistakes. I believe I once read that the only thing we can learn from history is that we can’t learn anything from history. How true.

Are we good or bad when we are born? Are some people destined to become what society likes to refer to as losers (unemployed people or people with low status jobs) and are some more prone to become serial killers and drug abusers? Do we make our own destiny or is it made for us? This is turning into a very philosophical thing, isn’t it? And I’m using way too many question marks. Have to stop using those. It’s not like anyone bothers to comment on any of my posts.

Education. That’s a powerful word. School and universities – the cores of knowledge. Big, scary, mighty and intimitating power banks. School is without a doubt one of the most important institutions in our society today. It’s also the work place for millions of kids for many, many years. With knowledge comes power. What comes with power then? Money and status? Probably. At least in part. Are schools neccessary or are they just places to put troublesome, annoying, snot-digging and crying kids to keep them off the streets and to stop parents from whacking them with a baseball bat? We certainly like to think that education is important. Education – gotta have it to be something. Right? I can only state my subjective opinion, naturally. You should know this. I’m friggin’ blogging here. I think education is important and a great way for us to develop ourselves. It’s not only the theoretical book knowledge. There’s always the social aspect. We mingle with people. We learn how to act in the presence of others. We learn how to be members of a group, or a society if you will. How messed up wouldn’t things be if we didn’t know how to interact with others? Or maybe things would be better? Perhaps bad things happen when people started interacting? Perhaps that’s when the shit started to hit the fan.

Why do we bother to go to school for so many years? Do we really want to do it? It’s not just a joy ride. It’s hard work. We have to read, write, keep presentations, show up at lessons at ridiculous hours and we often have to sit passive and listen to what that old, greyhaired chimpanzee with glasses is saying. The question I ask is – can that goddamn chimpanzee be trusted? It’s easy to manipulate us. Especially when we are young. We are fragile, accepting and quite frankly stupid people. But we have potential, don’t we? We can be something! People have showed that it’s possible. We read about great people, we watch movies about great people, we read books about all these great people. The legends. With the right tools, we might even become great some day. Maybe we can live to our full potential.

I wonder if we would even go to school if it wasn’t compulsory. Now we sort of have to do it. It’s in the law. No fighting it. For approximately 9 years we have to drag our sorry, lazy asses out of bed in the morning and show up at school to learn something. To read about wars and great philosophers, to learn algebra and to play out our wildest scientist dreams in the chemistry lab. One good thing has happened. No need to hand over a fuckin’ green apple to the teacher to assure a good grade in the future. I call that evolution! Who in their right mind would do this voluntarily for so many years, without getting a dime for it? The truth of the matter is – without an education we are hard pressed to find a job. At least that’s what we are told. It’s not entirely true. Thousands of people have managed to get jobs without an education. Most go through with the compulsory education though, because it’s just that – compulsory. Compulsory as in you don’t have a fucking choice so don’t you start any rebelling! Some quit after elementary school, others continue to high school or vocational school, others go further and get themselves bachelor and master degrees. The latter ones are the ones that we particulary look up to.

Education is not a bad thing. In fact it’s, in my opinion, a neccessary thing. At least the compulsory nine years. After that it’s more up to oneself and one’s goals. Who am I to pass judgement on someone who are happy and satisfied with a ”low status job”? Not everyone is made for high school, college or university. Not everybody wants to. They don’t have to either, that’s the beauty of it. The thing is, however, that society more or less provokes us and forces us to do more than those nine years. When I say society I don’t only mean the media and the politicans, but also friends, family and whatnot. That’s when it becomes wrong. When you do it because someone forces you to do it. It’s a choice you have to make on your own. And it’s a tough call. High school can feel frustrating after spending so many years in school already. Maybe it’s a good thing that friends and family pushes us to our limits. Maybe. College and university though – well, that’s another matter. I think people who go there should be motivated and enjoy their studies. It’s not easy to decide what to study at first, but it’s okay to try. You don’t have to get it right the first time. Maybe you realise that you want a bachelor in English at age 40. That’s fine too. No one should tell you when and what you should do. Ever. At least when it comes to education. Try to follow your heart.

Wow, this is some heavy stuff. I could go on for pages and pages, but I’m going to try to wrap it up now. I think we are born as good people. We have good in us. Our environment plays a huge role in our upbringing though. If we live in a bad environment with bad people, well, we learn bad habits. We learn a certain way of living. Maybe we continue to make bad choices. Choices we do create our character. A good environment is crucial for us to stay good. We need good people around us. Parents that lie to us and treat us bad will have a negative effect on us and our future life. That’s common sense. We know that. People can change though. Oh, that was useless. I feel I just mentioned a lot of things people already know! Oh well, moving on...I think a lot of us try to get an education or/and a job just in order to survive. Think about it – without an income it’s hard to survive. Unless you are filthy rich. However, I also like to believe that we have potential. We are not just lazy. Many of us want to develop ourselves. We want to leave a print. Most likely most of us will go by unnoticed, we won’t leave prints in future history books, but we can try to fullfill our dreams. We can reach our goals. If someone wants to become an engineer, they can do it. A 15 year old girl who loves languages and wants to become a teacher – she can do it! Education helps us. It’s a tool for us to develop ourselves. It’s not something we should be too cocky about, we can be proud of the hard work and effort we have put into reaching our goals though. We shouldn’t use it to separate ourselves from those who haven’t spent 15 years in school. Education doesn’t mean we become better people than the rest. It’s just a way for many to reach their goals. It’s their ticket to a better and more fullfilling life. I truly believe knowledge is power. Not power over other people, but power as a source of happiness and maybe a sense of purpose.The more knowledge we have, the better we understand ourselves and the world around us.

Hope you enjoyed reading this post. It became a bit messier than originally planned, but that’s how it goes when I try to be philosophical. I certainly could have written a lot more and made this whole post more structured, but I hand it to you like this. Raw and pure.

I HATE Joel Francis Peart

2008-11-05T20:10:00.007+02:00

I want to say something about my relationship to Joel Francis Peart. I HATE Joel Francis Peart.

Not all the time, of course. Not when he comes rushing in the door with a backpack full of food, just for me - free of charge. Or when he is lying on my sofa giggling like a little teenage girl who just saw her boyfriend's genitals for the first time. Then he's an obvious role model for thieves and feminine boys all over the world and you don't really give him much thought at all.

But when he calls you at five AM in the morning (without feeling any remorse), after consuming insane amounts of booze, barely able to utter a sentence and with a breath so bad it could kill small birds, that's when you want to plant your hands around his neck and strangle him.

How do you get through the night, Joel? Do you lie restless in your bed, scheming and planning new ways to ruin your already defect relationship to your friends? Do you get some crazy satisfaction out of making everybody angry? Do you want people to give you a beating?

Just thinking about it makes me nauseous.

I wouldn't want a Joel even if he was given to me covered in marsipan and with an instruction manual.

You're as annoying as the urine-smelling, drunk-ass, barely-concious bums roaming the streets of Helsinki. There's nothing wrong with bums in that sense, but when they start to plunder your food, and especially your liquor, that's when they've gone too far. Or when they feel it's every man's right to scratch his nuts vigorously for then to proceed to dip their bacteria infested hands into a bowl of chips without feeling any regret about it. You're a bad role model for kids all over the country. Your lack of hygiene and respect for other people is a bad influence for everyone you surround yourself with.
You've gone too far, Joel.

Just the thought of it makes me want to puke. I wouldn't want a Joel even if someone paid me a daily fee to keep him. Heck, I wouldn't want a Joel even if you performed plastic surgery on him and told me he was Gemma Atkinson. If I was Britney Spears I would sing: "oh dear Joey, my friend, you drive me crazy, I just can't sleep without fearing your next move, I'm so scared, we're too close, ohh...you drive me crazy, and it doesn't feel alright, thinking of your digusting habits keeps me up all night...crazyyy...can't you see?"

Thank you.

Norwegians should know who my inspiration was.

This text is not to be taken seriously. It's just a joke.

Stray leaves

2008-10-15T22:02:00.006+03:00

What's up, readers? Are you feeling the cold, dark winter sneaking up on you? I am. It's pitch black outside, the trees are soon left naked, pretty leaves are flying restless alongside the pavement, the air is cold and crisp and the shops are already selling Christmas decorations. It's just a matter of weeks before good, ol' Santa breaks into your home - pipestyle! Some people don't fancy Christmas that much, but I for one actually like it. I like the atmosphere - it's truly magic. Gingerbread, julebrus (a red-colored soda sold only during Christmas in Norway), marsipan, Santa, Christmas movies. All of it! For most people it's a time spent with the people you love: girlfriend, spouse, family, kids etc. Some like to escape the cold winter in the north and go south. I've been on Gran Canaria once during Christmas. It wasn't bad, just different. I did miss the snow though, but with global warming and whatnot, who's to say we even get snow this year? The last years there's not been a whole lot of that white lovin' on the ground. Christmas just isn't the same when it's raining outside. It should be snowing! Let's wish for lotsa snow this year.

The last couple of weeks I've just been doing what I always seem to be doing. My life isn't exciting enough to write a whole lot about. I study and when I don't study one can usually find me at home in front of my beloved computer. Sounds boring, doesn't it? Truth is - I love it. I do miss having a social life, though. Just so that's clear. I hate spending too much time alone and only with the computer. It's fun for some time. Everything in moderation! Last week I actually went to Helsinki to see some friends (at that point I felt I really needed to see people, not only the ones I run into at the uni and in the city). So I went on Tuesday, but I already returned on Thursday. I got sick, so I decided it was better to just go home. Besides, I had an important assignment that needed to be worked on. Not to mention that my time schedule didn't exactly match that of my friends. I hate it when it becomes hard to see friends because of time schedule crashes. One is working, the other one is free. Stuff like that. Oh well, it was still good for me to see friends. Things are looking up socially; I'm getting to know people at school better and a good friend of mine is coming to Vaasa this week to spend over a week here. He's actually from Vaasa, so his family lives here. At least I'll have someone to hang out with for some time. My birthday is getting closer and closer. I'll be going to Estonia to celebrate it with another friend of mine plus a bunch of other friends (from mine and from her side). Looking forward to that.

I have a new addiction, people. It's called "Dexter". If you watch TV at all, you know he's America's favorite serial killer. You read right. Serial killer. One who kills people. A lot of them. And I support him! Sue me. Hear me out first, though. Dexter is the kind of serial killer that only kills bad people. He kills scum. He simply takes out the "garbage". His victims are murderers, rapists, pedophiles and so on. I don't see anything wrong with that. Besides, Dexter is so brilliant that it's impossible to hate him. The show is full of black humour. Gotta love it. I watch so much of it I feel like I'm part of the show. It's a great way to kill time though. And as if I didn't spend enough time on the computer already, I recently downloaded a SNES emulator. Only a true geek will know what that even means. Put shortly: It's a program that lets you play old Super Nintendo games on your computer. I've heard of it many years ago, but I never thought it would be anything for me. How wrong I was. I'm addicted to that shit now! It takes me back to when I was 10 years old and Mario was my favorite plumber. My little hero in red. My little ass-kicking fireball-yielding Italian. It's great to play those old games again. I find it so entertaining I easily spend hours on it. It just proves that gameplay is king.

A different chapter

2008-10-05T21:29:00.003+03:00

Things have happened. I have moved. Moved from Helsinki, which was my hometown for three years. That means I had to leave some really good friends behind. That's what hurts the most. Helsinki is a great city too - it's the city I've enojoyed living in the most this far. Somehow it just fit my personality, although I gotta admit it wasn't perfect either. Sometimes it just felt too stressful and depressive to live there, amongst hundreds of cars, thousands of people and companies. Helsinki never really slept. Despite that, I still liked living there. I think a lot of it was due to my friends. Those were what really made Helsinki a place to love. I often find myself re-living those memories: the movie nights, the crazy nights in the bars, the freak-outs, the game nights and simply all the great, crazy stuff that happened over there. I'll always keep those memories close to my heart. I still remember walking into Eira High the first day, scared and nervous of how things were gonna go. After a few months however, I had already made plenty of friends, so the remaining time there went fast. Almost too fast...

Now I live in Vaasa, which is a city on the coast of Finland. I study at a university here. The first weeks are usually a bit awkward: you don't know anyone, you don't know the city and you miss your friends. That's how it felt for me too. Still feels like it to some degree, especially the friends part. But it has gotten better. I really hope this is the place for me to be. I enjoy my studies so far, more so than the nursing studies. Still there is some restless part in my soul that feels something might be missing. I don't know what it is. Maybe it's a normal part of student life - maybe a fear of committing to a certain education. Freud only knows. I wish he could psychoanalyze me. I also miss my dear Norway. Maybe I'll go there for Christmas though, to see friends and family. If things go well, I will be able to study in Norway next year too! That would be great for me. I just feel I've been gone too long. Besides, the last summer spent in Norway has been great. It's left me wanting more of that Norway goodness!

Not much else going on. Studying mainly, and of course keeping up my nerding hobby (playing games, listening to music, chatting, watching movies and so on). A dude has got to keep busy when he's alone! It's weird not to have friends around...there's just so much more time for myself. Don't get me wrong - I like being alone, but I miss being able to call to friends to go out for a cider or go to the movies. One thing is for sure though - I'm going to Helsinki at the end of this month (if not before) to celebrate my own and Vivian's birthday! The plan is actually to go to Tallinn! I'm really excited about that. A friend from Germany is coming over too. It'll be really great to catch up with him.

That's all for now, folks.

Fjords, fishing and all that

2008-07-21T13:56:00.003+03:00

Around mid-June we left Finland, heading for the land of trolls, viking sagas, fjords and steep prices - Norway. The reason for taking on such an adventure was mainly to earn some hard, cold cash working in Norway for the summer. Now we (to clarify matters I refer to me and my wench when I use the word "we") have been in Norway for over a month, so I thought it was about bloody time to write some notes about our time here.

Now me being in Norway don't really say much, does it? Okay, so it's clear that I'm in the actual country, but where exactly? The answer is Alta. Alta is a small city on the tip of Norway, about a two hour drive from Hammerfest (which is the northernmost town in the world), so that should give you a clue. If not, look it up on a friggin' map. To be specific, we are staying at my dad's place. He resides about 10 minutes from the center of Alta (by car). It's sorta on the countryside. The view is great: mountains surround us and the Altafjord is right in front of the house. Nothing to complain about when it comes to visuals. TV reception and internet access however, isn't all that great. The internet works fine for surfing, but not much more. We get the basic TV channels (dodgy image quality from time to time though, because the TV signal is blocked by the mountain(s)). Because of this we read to entertain ourself. It's all good though. Reading is good for you! Thus it must be good for us too. So far I've exploited Elf secrets with Artemis Fowl and done the Reapers work on Discworld. If you don't have a clue what I'm talking about - google it. Okay then. You now know a lot about my whereabouts and what I do. I think I've supplied you with enough information, so let's move on.

One of my best friends, a person who goes by the name Joel Francis Peart, decided to go visit me in June. I honestly wasn't sure if he would actually come, but he did. Me and him did fish a lot (and we actually caught quite many fishes), we watched football (that's not normal for me!), and generally had a good time. Unfortunately my work prevented me from spending a lot of time just doing fun stuff, but I like to think he had a good time here anyway. He also ate some Norwegian specialities. I also like to believe he enjoyed them. He stayed here for about a week, then he left for Finland by airplane. Thank you for visiting and please come again!

So my summer job then. Well, I work at ICA. It's a chain of supermarkets that operate in many of the Nordic countries. I don't run the shop or anything, I just sit at the counter most of the time, scan the products they buy, and ask them for money and if they want the receipt and a bag. That's it, really. Occassionally I fill the store shelves with products and so on. I'm the stereotype salesclerk. It's an okay summer job though. It really is. Maybe mainly because of a good work atmosphere - my colleagues and I get along well. It's also fun to see the different kind of people that come to the shop - you have the granny that ALWAYS needs to get the receipt, you have the families with kids always begging for candy and new comic books, you have the drunks who only come in to buy beer, you have the foreigners who don't know how to speak English and talk to you in their native tongue, hoping that you understand what they say. These are just a few of the shop stereotypes. Of course we also have the occassional underaged kid who comes in trying to buy beer or tobacco. We try prevent them from getting their greasy hands on "the forbidden fruit".

That's all for now. I don't want to write a novel tonight. Main point - we are havin a good time, and it's going to be bitter to leave.

When does adolescence end?

2008-04-24T23:56:00.009+03:00

As a youngster I often perceived the people that were three to four years older than me as really mature compared to me. When I started attending upper elementary at an age of 13, I thought the 9th graders (the 15 and 16 year olds) were scary and well, as already mentioned, much more mature than me. Funny thing, isn't it? 16 year olds are nothing but kids in the big picture. Naturally then, when I was 16, I saw 18 and 19 year olds as big boys and girls. I thought they were close to being adults with cars, real jobs and all. I was so wrong. I mean, some actually have aquired all those things at that age, but they are still far from being adults.

I am now 24. Twenty-friggin-four. Wow. The 18 year old me would consider that pretty adult. The current me, however, considers it pretty young. I like to think I'm smarter and more manly than ever before, puberty is also a thing of the friggin' past, but 24...I like to think of 24 as the new...err...18. It's so strange. Now I can see 30 year olds as equals to me. I have friends that are that age and we get along well. It just blows my mind sometimes. Age is such a peculiar thing indeed. According to a book I'm reading, the age of adolescence or youth in today's society (or at least in our western culture), can be from 15 to the late 20s or even stretch into the 30s. That actually gives me great relief. I'm really not that old.

According to the famous psychologist Erik H. Erikson we all go through something called psychosocial development. Erikson claims that there are eight different developmental stages for human beings, each with a new challenge to confront or master. The succesful mastering of the task at each stage will eventually make you complete as a person. Put differently; you will simply create your own personality by doing them. Failing to complete a task can lead to difficulties later in life. Here is an example of one of the eight stages in Eriksons theory.

The adolescent stage:

Psychosocial Crisis: Identity vs. Role Confusion

"The adolescent is newly concerned with how he or she appears to others. Superego identity is the accrued confidence that the outer sameness and continuity prepared in the future are matched by the sameness and continuity of one's meaning for oneself, as evidenced in the promise of a career. The ability to settle on a school or occupational identity is pleasant."

The adolescent is supposed to find his identity by, for example, expressing and arguing his different opinions and try to find where he stands on certain issues. The adolescent can identify with others or completely disagree with them. Naturally the social aspect is important here; does the adolescent agree with what his/her parents think or stand when it comes to such things as, for example, religion? That's just one example of many though. The adolescent is supposed to create some sort of image of who he/she is.

I bring this particular stage up cause I feel I haven't figured it out myself quite yet. Who am I? Who is hiding behind this face I'm wearing? I'm not completely lost here, I know myself quite well, but there are definitely areas where I'm uncertain of things. I often find it hard to decide things and decide where I stand. Sometimes I find I'm too easily persusaded by other people's opinions. Choosing the right education also proves harder than I had imagined. I hope that gets better with time...I have my own theory as to why this stage might be causing problems for me, but that's not something I'm going to lay out here now.

I hope I will get what I want from life. The last couple of years have definitely been better than some of the stuff I've gone through earlier, and hope is the one thing that has kept me going. The hope that things actually get better. Sometimes I just compare myself so easily to others my age. So many seem to have their lives sorted out - cars, bachelor and master degrees, permanent jobs and so on. I hate that society is the way it is. I wish we valued other things more; family, friends and silence. Nowadays money and a great career seems to be the most important thing. It's quite sad, really. I wish we all could just slow down and enjoy life. I do hope things get better. The stress of today's society doesn't do us any good.

A doglife

2008-03-29T19:54:00.003+02:00

I'm so tired of being treated like this. Why do I always have to wait until you wake up before I can go out to do my business? It's bloody horrible to walk around with two litres of urine in the bladder, while trying to tighten the anus desperately to prevent shit from coming out. And if I, for some reason, can't keep it inside and happen to spread it all over your brand new carpet, you go bloody nuts. Be honest here; could you live with expectations and demands like these? It's hell.

Oh, and the food. I'm so tired of eating the same food day in and day out. It doesn't taste very good, you know. It doesn't get any better when I see you carrying in bags filled to the rim with all kinds of delicatesses. *Drool* Where do you actually get your food from? Is there any magic involved in the whole process? This is one thing I've never understood. I think you and your kind are wizards. You can fill a fridge with food in a flash. Everything from chocolate pudding, steaks, sausages, chicken to beer and fine wines. Why then, do I have to settle for this crap? Canned delicatesses. Give me a friggin' break. It can hardly be called delicious. It tastes like crap, no matter how "jaw-droppingly awesome" the text on the can claims it to be. Sure you give me leftovers every now and then, but I want more. You can't just give me a taste of heaven for then to give me canned crap the next day. It's a grave injustice. How come you can sit there and devour juicy steaks and flush it all down with a cold beer, when I have to perform tricks just to get a bloody dog cookie. Yummy (sarcasm). Life seems so unfair.

You have no idea how limited my life is. You can go wherever you want to go. And if you are too lazy to walk, you can choose from a range of different ways to get to your wanted destination; you can use your bicycle, you can take a cab, you can drive, in extreme cases you can even cross continents in a matter of hours by using an airplane. The whole world is your playground. My playground, however, is this little apartment. This is where I spend most of my life. Sometimes you spoil me with the occassional walks in the nearby forest or the hike we do once every year. That's the few times I feel I live. I want to go outside to play. I want to taste beer and hit on drunk bitches in the bar. I want to know how it is to be human. Even if just for one day.

A good laugh prolongs life

2008-03-24T18:36:00.006+02:00

Comedies are being produced all the time, but only a few of them are good. Comedy, as a genre, is a difficult one to approach. How do you make sure you produce a comedy that's sure to please the big crowds? As with everything else in life, people have different taste and it's a hard task, if not an impossible one, to please everyone. Instead of trying to satisfy everyone, the people behind a comedy, especially the writers, aim at pleasing the biggest amount of people possible. Utilitarianism.

I love a good comedy, but it's really hard to find good ones. I often check the Internet Movie Database (IMDB) to see what the general consensus about certain movies is, but even IMDB can't be trusted all the time. I watch lots of movies, but few movies can create such a happy atmosphere as a solid comedy, especially if you watch it with friends or family. Sadly I've had to endure many a crappy comedy in my search for the good ones. Some of the movies that come out of Hollywood bring a new meaning to the word "shit". A few weeks ago me and my friend were looking for a comedy just to kill some time, well, his suggestion was a movie by the name "Let's go to Prison". Now I had my doubts, but not even in my wildest fantasy could I have imagined that the movie would be as horrific as it was. It was pure torture to watch it, and I almost fell asleep. The dialogue was bad, there was nothing funny about it and the people in the movie should be kicked in the nuts for even choosing to star in it. I've seen many bad comedies, but this one was really, really bad. Trust me, folks. It gets a 1/10 rating from me.

So what makes a good comedy? Wits and good, funny and clever dialogue, that should be the core of a good comedy. You need actors that can pull it off too, but if you have all that, you should already be well on your way to making people laugh out loud. Comedies also benefit from having a plot, but it doesn't need to be Oscar material here. I just consider the plot a nice bonus. Seriously though, think about - Ace Ventura : Pet Detective, one of the most popular comedies of all time, yet the plot isn't the most exciting, now is it? No. Dialogue, funny faces and great actors come together to create a comedy diamond.

Enough ranting now though. I thought I'd just like to share my thoughts about this with you, as well as give you my personal "Top 5 comedies of all time" list. Without further ado:

Top 5 Laughs

1. Dumb and dumber, the story of two good, but very stupid, friends that embark on a journey across the States to return a suitcase full of cash back to its owner. This movie is great in every aspect. The dialogue is memorable as are the characters, played by comedy genius Jim Carrey and Jeff Daniels. This is without a doubt my favorite comedy of all time. I try to watch it once a year. It's pure gold. If you haven't seen this, you owe it to yourself to do so. You'll laugh so hard your bladder will burst.

2. Ace Ventura - Pet Detective, Jim Carrey shines in this movie as a very eccentric and weird pet detective. He's good-hearted, but people often misunderstand him or freak out because of his special way of, well, being. The movie really starts when Ace is hired to track down a sports team's mascot - a famous dolphin. As with dumb and dumber the dialogue is good, but this movie is funny in itself if just because of Jim Carrey's famous rubber face.

3. The 40 Year Old Virgin, the title really is self-explanatory here. The movie centers around a 40 year old guy (Steve Carrell) who works in an electronics store. One day he's invited to play poker with his work colleagues and the truth comes out - Andy (Steve Carrell) is a virgin. His co-workers are shocked and they continue to give him advice on how to finally score and get down with a girl. The movie is hilarious and deals with some taboos, but it never becomes dull or too raunchy. It also has a sweet ending and great music to boot.

4. Superbad, this movie mainly centers around two friends in their last year of high school before heading off to college. They are set on losing their virginity before leaving for college, and they get extra hopeful when they are invited to one last party at the end of the school year. This movie might not be for everyone, but I love it, even though I gotta level with you - the dialogue shocked me at first. It's a bit too rude for some people, but if you can handle some explicit language - you should love this movie.

5. Knocked up, this movie was very well received and not without a reason. The movie follows Alice (Katherine Heigl), a succesful TV-journalist, and unemployed Ben Stone (Seth Rogen), who uses most of his time to get high with his friends. How do these very different persons then meet? Well, Alice gets drunk one night on town and ends up having sex with Ben, who is exstacic about the whole thing and finds it hard to believe his own luck. Unfortunately Ben didn't bother using any protection when sleeping with Alice, which eventually leads to Alice getting pregnant! How does this work out? Can there be a happy ending? Watch it for yourself and see. It should be noted that this movie also contains some rough language, still not reaching the same level as Superbad, but anyway. Producer Judd Apatow is behind this movie, as well as the 40 Year Old Virgin and Superbad. You can sense his presence in all three movies.

If you can recommend any decent comedies to me, please leave a comment. You can also leave a comment without doing so, if you want to.

Rory and Lorelai

2008-03-21T17:06:00.004+02:00

I can thank Rory and Lorelai for giving me entertainment when I need it. Those names may be totally new to you, unless you are a Gilmore Girls fan. Lately I've been watching shitloads of Gilmore Girls. It's a great way to kill time. Most guys don't seem to understand that a guy can like such a serie, but that's their loss. There's plenty of love, drama and intrigues in little Stars Hollow, which is the little town in which most of the action take place. I have grown quite fond of the charming, little town in Connecticut and its inhabitants. I wish it existed in real life. I'd be eating at Luke's and attending Taylor's humourus town meetings. It looks so cosy and peaceful. There are seven seasons of Gilmore Girls, I've watched three of them, but I'm well on my way through season four.

Not much else going on. Summer should be right around the corner, although I was shocked to witness a little snowstorm here a couple of days ago! It's still quite cold outside though, but at least the sun is gracing us with its presence every now and then.

Things are going well at the gym. Soon I've been going to the gym for half a year - who would have thought that? My weight has even increased and I like to think that's because I'm getting some muscles. Last week I even got a new program, so now I have two different programs to do at the gym. Pretty cool.

Winter as it should be

2008-02-28T13:33:00.004+02:00

So I'm in the countryside and I've been here for over a week now. I love it. No big city stress here. Just me, my woman and our four-legged friends (with the occassional guest visits). Yes, I'm talking about dogs, not mutated human-beings. I've been craving for snow and minus degrees since October, and now it turns out winter has been hiding here, in the middle of nowhere. Well, I found Mister Winter and he's everything I've come to expect of him. Cold, charming and white. Being here reminds me of my earlier years in Norway. There was never a lack of snow there. I used to be out playing in the snow for hours with my toys. Yeah, I admit, I don't do that anymore, but it's still lovely to be out in the woods with the dogs while the snow keeps falling down upon us. It's winter magic and I love every second of it.

Now my fiancee's parents house is huge, in fact it used to be a school sometime during the 13th (?) Century. This big house needs to be kept warm as well, especially during the winter. This is where the boring part of winter comes into play. During the day, wood has to be put into the oven in the basement every 1.5 hour or so. This is often a tedious task, but one that has to be done. I have taken it upon myself to do this task to the best of my abilities and with great success! It's still boring though. And no, thankfully this method of keeping the house warm isn't used during the night. During the night and the wee hours of the morning the house is kept warm by an oil burner. If that is the right term. I'm sure you understand anyway. Thank you, oil burner. Without you life here in the countryside would be hard.

Let's talk about school or how it's no longer in my life. Yeah, that's right. Me and nursing ain't happening. I've actually had my doubts since the summer, but I thought I'd give it a shot anyway, since I'd already gotten into school and all. Well, turns out it's not for me. The consequense of this? Wel, I quit and try to study something else this coming autumn. No biggie. This, however, means I'm moving from Helsinki in April. Well, at least my stuff is moving. I'll be visiting friends there now and then. The apartment is just way too expensive to keep without any student allowance. I've applied for some summer jobs, so we'll see what happens. I'm going to Norway this summer with or without a summer job. I miss me family.

"but there's no sense crying over every mistake
you just keep on trying until you run out of cake"

Seacrest out.

I'll see you in another life, brother!

2008-02-02T14:58:00.000+02:00

It's finally back. The wait is over. The daddy is back. Now I can enjoy the pure genious that is "Lost". Yeah, you heard me. It's true. "Lost" is back and I watched the first episode of season four last night. It was pure gold. For me, season one and two were great, season three got me doubting, but thankfully it got better toward the end. Season four starts where season three left of, that's basically it. The island is still a mystery, the characters are still interesting - each one with their distinct personality and background. I friggin' love "Lost". I'm eagerly awaiting the next episode. If you haven't gotten lost yet, do it!

This winter has been crap. Is global warming to blame for the lack of snow? I don't like this at all. Instead of living in a winter wonderland with beautiful, crystal-clear snow on the ground and snowmen in the backyards, what do I see? I see rain. And lots of it. Rain is cool in it's own way, but not for winter. Geez. It feels like all the angels are taking a piss at us at the same time. If this is how the future winters are gonna be - I don't know. I might fleed the country and go somewhere where I can throw friggin' snowballs and ride on polar bears. Oh God, how I miss Norway...

Public transport freaks me out a bit. So many different people use it every day - you are bound to end up next to some weirdo at some point. It's written in the stars. It's gonna happen. I swear to God. I have a problem with it, okay? How do you DEAL with these freaks of nature? A few weeks ago I ended up next to some freak that had to sing. He sat opposite of me. Jesus Christ...gimme an 'effin break here. At least he didn't try to talk to me, thank God. I don't know if there's anything worse than ending up next to some urinestained, shit-smelling, drunk friggin' bum that absolutely insists to talk about how great things were before, or how much today's Finland and its politicians suck. If I was brave enough and if it wouldn't cause too much of a stir - I'd piss on that person. Instead I pretend to be nice - I nod and give them the occassional "yes yes" and "mhm". Sometimes I walk away though. That might be the easiest choice. If they by any chance follow you - tough luck. After a breakfast consisting of three liters of vodka, their skills to keep their balance must be doubted. Oh yeah, another thing still - nothing to do with bums, but where are you supposed to look when you have people sitting opposite of you in, say, the tram? It's annoying when people stare at you. So it's either looking out the side window, on your shoes or to the roof. Sometimes these things annoy me...I wish there was a more "comfortable" way of travelling. End of rant.

Lidl. I see these kids going to Lidl (the cheap-ass German store chain) buying friggin' Freeway coke. How can they drink that? It's like drinking sewage water. Go for quality, kids - buy the real deal.

Have YOU seen "25th hour" with Edward Norton? If not, see it ASAP. It's a movie from 2002. I just watched it a few days ago and it blew my mind. How could I have missed this great movie? I had to show it to my friends too - it was pretty well received amongst them too. The other day I actually had to get it on DVD (I found it in the bargain bin). See it!

Dude.

I wonder what hides behind door 2008

2007-12-29T19:19:00.000+02:00

Soon 2008 is upon us. A new year and with it new chances and new challenges. It's going to be interesting to see how 2008 turns out. At the moment I don't have any plans for New Years Eve, other than spending time with my gal and our four-legged friends. Oh yes, they are big celebraters, although not big fans of firework. At the end of '07 it's easy to let the thoughts start drifting and reminisce about what really happened during this year. What happened in your life? Did you experience more happy than sad moments? I hope so. And for those of you who didn't - I hope 2008 becomes will bring you waves of happiness.

2007 was a pretty good year for me, dare I say one of the best years of my life. I graduated from high school (with good grades too!), which was one of the biggest moments in my life. I can easily lie down in bed and think about the day I got my high school diploma handed over. It always brings a smile to my face. It really was a great day and dear friends of mine were there to spend that wonderful day with me. Nothing could really go wrong that day - the sun was shining, it was June, summer was ahead of us and worries was a word that didn't exist. Without a doubt the biggest day of the year for me. The rest of the summer was quite nice too - I spent it working in Norway. Time went quicker than you can say "fjord" backwards, but at least I earned money and I got to see my family (and those ever-so-beautiful Norwegian fjords). Although I disliked my job at first, I actually got used to it and enjoyed most days. I will admit it though - it was a bit nasty to have to stay to work when my sister and her family went on a summer holiday. The salary I got didn't last too long (and here I thought it would...), but at least I had plenty of fun with the money and I guess that's the most important thing. I went to Sweden (and from there to Finland) with one of my best friends. He was the driver and I was the annoying side passenger. Seriously though, it was great and without a doubt one of the most joyful weeks of dear '07. The weather was great, I honestly don't think there was a day where the temperature went beneath 25c. Crazy! So what did I do with the rest of the money? Surely I didn't just drink it away in Sweden? No way, Jose! I paid off some debts and had a helluva time. Well, I also got myself a brand-spanking new PC and a sexy flatscreen. I don't regret it - it was bought with well-deserved money.

Anyhow...if you read this, please leave a comment. Tell me about how 2007 was for you.

Waiting is the hardest part

2007-11-11T21:01:00.000+02:00

Friday, a bit over a week ago, was a day full of activities. I barely had time to take a shower before the highlight of the evening; going out eating with my friends. Everything started the day before, on thursday. A good friend of mine was coming to visit me to celebrate me and my friend's birthday (I actually had my birthday on the 26.10, but that doesn't matter). This was one of my best friends, so naturally I looked forward to having him over. We had a pretty simple plan:

To have a nice meal at some restaurant as soon as he arrived.

To celebrate me and my friend's birthday on friday. The programme for friday mainly consisted of us having to find a costume (the bar we were planning to go to had a Halloween theme that weekend), go out eating (Again! Ridiculous really since we are both poor students...) and then proceed to a bar (to be laughed at for wearing silly costumes and to empty our wallets further).

Basically then, this was the reason my friend came all the way from Kuopio to Helsinki. Henceforth he'll be referred to as Timo, which is his real name. We didn't really have any specific plans for saturday and sunday; we just lived in the "now". The only thing causing dark clouds on the sky was the nervewrecking, terrifying and challenging anatomy test waiting for me friday morning. Now I'm not a total moron, so I had done a fair bit of reading, but I still didn't think I had a good chance of passing. My dreams consisted of long, sharp-toothed, drooling chemical formulas wanting to eat me. I had desperately tried to learn the names of the body's most important bones and muscles (which I didn't actually suck that bad at), but I was still clueless when it came to the names of many nerves, arteries and organs. The result of this? Well, there was a somewhat pessimistic Tommy sitting on the tram to school next morning. An even more pessimistic Tommy went into the classroom, but unbelievable as it may sound, a relieved and pleased Tommy walked out of that same classroom about 1.5 hours later. The test went better than I had expected (apart from the chemistry part) and it seemed the weekend was going to be great.

Timo (to the left) and me at the bar.

We managed to find our costumes in 40 minutes or so; I bought an Elvis wig and a moustache while Timo invested in a rocker wig and some cool sideburns. We were happy with what we had bought and spent a good hour or so waiting for another friend. Eventually he came, of course. We then had to find a costume for him too - he didn't need nearly as much time as we did deciding. He decided to buy a piggy mask (usually worn by 8 year olds) for 2.50 euros. Not a bad deal, that one. Now, at this time it was only 1.5 hours until me and Timo had to be back in the center again, to meet the others who wanted to join us at the restaurant. As if that wasn't enough, we still had to find birthday presents and I was dying to wash some sweat off my body before we went out dining. Crazy, but we actually made it (just ten minutes late), and I had even managed shave (without ending up with a bloody face). Phew.

After finally arriving at the restaurant and meeting up with the other group of friends (who came there with second birthday kid), we had to sit patiently and wait for a free table. Eventually we got one, but the amount of chairs didn't add up to the amount of asses. We weren't stupid, so we went looking for free chairs, which we found too! When everyone had gotten a chair we were ready to order. I don't know how hungry the rest of the pack of wolves were, but mine and Timo's stomachs were growling like fuck. Unfortunately the chef(s) didn't hear our stomachs desperate pledges, cause after one hour we still hadn't seen any food (except some Turkish bread which we were served - probably just to spare the restaurant staff from dragging out our corpses). After one and a half hour I wasn't the only one pissed off - we were paying a decent amount of money for the food and the service was nothing to write home about. I complained to both the waitress and the boss, but it didn't do much good. After approximately TWO friggin' hours we got our food. Now, the food was good - the size was just a bit disappointing. Why the heck are portions at nicer restaurants always so small? Later the same evening the restaurant boss walked by our table and asked if everything was as it should be and we told him the truth "no, it isn't." He tried to make us smile without any real success. As some sort of lame, pathethic birthday present (or was it an attempt to make us forget the bad service?) he offered us free drinks - but only for me and the other birthday kiddo. What did this drink consist of then? Let me tell you. Something as magnificent as water and anis. Wow. Incredible. It was bad. Maybe one of the worst things I've ever tasted - I mean the 0.2 dl I managed to drink without puking. Goddamnit. At least he could have offered us all free dessert. This is a restaurant I'll never visit again - I recommend YOU to boycott it as well (unless you call and order the food two years ahead - if you're lucly they might already have started frying your steak when you walk in the door).

It's hard to boycott this restaurant if you don't know it's name, so here you go (you get the address, too!):

Antiokiabar
Eerikinkatu 44 B
Helsinki

You are free to ignore what I think and take a chance. Maybe we were simply unlucky - who knows? I still think it's ridiculous to have to wait for food that long.

The rest of the evening was a success though! Everybody had a good time at the karaoke bar and it's always nice to catch up with friends. Saturday didn't consist of that much action. Me and Timo weren't feeling so good; I kept on walking from the bed to the toilet the first hours of the day. The following hours I tried to get rid of my headache just by sleeping it away. Needless to say we just chilled most of saturday and on sunday Timo headed home. It was a great weekend, with the exception of the waiting time at the restaurant. As Kelly Clarkson says "Never again..."